Vi ser i svenskespeilet, og ser oss selv

Den siste tiden har en lengre debatt om sportens tilstand i Sverige fått utløp i noen blogginnlegg som gir gjenklang i Norge. Mange ser klare likheter mellom amerikansk fotball i Norge og amerikansk fotball i Sverige. Det er likheter, men det er også ulikheter.

I et gjesteinnlegg hos Swedish Football Network er det den amerikanske treneren Jon Walker som tar for seg tingenes tilstand i Sverige, samt gir noen tanker om hva som er veien å gå for å gå fra noe som i hans øyne (og basert på reaksjonene – mange andres også) er overlevelsesmodus til noe som er mer bærekraftig modus.

Innlegget finner du her: My hopes for American Football in Sweden

Jon-Walker - foto via SFN

Jon Walker. Foto via Swedish Football Network

I hovedtrekk ønsker Walker seg en mindre toppserie, et seriespill som er mer komprimert og uten overlapp mellom mange av alderstrinnene, og et økt fokus på det som i dag er de to yngste aldersnivåene: U13 og U15. Dette sistnevnte nevnes, men uten å gå mer i detalj rundt selve løsningsforslaget – det blir hengende i luften som en grunntanke vi tolker til å være: Sats på bredde for å bygge topp som fornyer seg selv.

 

En god del er gjenkjennelig – men ikke alt

Det er mye fornuft i Jon Walker sine tanker, og svært interessant med norske øyne er det at han anbefaler noe vi i stor grad har i Norge i dag – selv om det ironisk nok har blitt argumentert for å gå mer mot en modell som tilsvarer det svenskene har nå; det vil si en serie med sommeropphold – og som da strekker seg over både deler av våren og deler av høsten.

I Norge i dag har vi en mindre toppserie enn det svenskene har, vi har et mer komprimert seriespill, og vi har ikke overlapp mellom alderstrinnene på samme måte som det er i Sverige.

Det vi derimot mangler kontra Walker sitt forslag, er regionale serier under toppserien. Vi har til tider hatt det, men her hos oss har det vært risikosport å legge opp til noe slikt, blant annet fordi hvilke lag som er i seriespill har fluktuert såpass ofte at man da har endt opp med en serieinndeling som endrer seg tilsvarende ofte. Det har rett og slett ikke vært noen god modell for en nasjon med så få lag i seriespill som vi har i Norge.

Det største argumentet for regionale serier er økonomi. Vi kan legge til tid som et annet argument, og begge argumentene sikter til reisene man har som bortelag når en serie er landsdekkende. Der tenker vi egentlig at svenskene har det ganske greit, med gode veier og strekninger som stort sett er fullt overkommelige uten at et helt lag må ha flybilletter. Mange, men ikke alle, av bussturene deres er også svært overkommelige etter norske forhold. I grunn er det fristende å påpeke at det er fullt mulig å håndtere kostnader til reisevirksomhet på et lavere nivå (norsk 2.divisjon) enn det svenskene har i sin nest høyeste serie (Superettan), og det er vi et levende eksempel på.

Noe supert argument er det allikevel egentlig ikke; vi er enige med Walker i at kortere reiseavstander og mindre kostnader forbundet med bortekamper er ønskelig uansett nivå. Vi stusser nok heller over hva tanken med ‘Superettan’ er, om det ikke er nettopp å være en test på om klubbene i den kan håndtere en logistikk og kostnader som til en viss grad speiler det de vil møte på øverste nivå. Er ikke tanken med Superettan akkurat det; å være et steg som forbereder lag til toppnivået, og gir grobunn for en levedyktig og større Superserien (øverste nivå) over tid?

 

Hvor jevnt/ujevnt er det egentlig i Superserien?

Jon Walker sitt innlegg er bra, men det hadde vært enda nyttigere om det ble møtt med faktisk diskusjon fremfor stort sett bare med ‘Likes’ (som er velfortjent; det er et godt innlegg om et viktig tema!). Enigheten rundt forslaget vitner om litt for mye groupthink etter vår smak, spesielt når det er konkrete ting som enkelt kan stilles spørsmål ved og tas opp til diskusjon. Eksempelvis nevnes det i innlegget at serien(e) i Sverige blir mer og mer ujevne, med stadig færre jevne resultater:

The 40+ point victories are becoming more of the norm at every level of Senior play. The wellplayed, hard fought close matches are becoming more and more rare. The Super series has been diluted from expansion and now has more teams that are unable to compete both on the field and financially

Det er en sannhet med modifikasjoner. Nå skriver riktignok ikke Walker noen definisjonsgrense for jevne kamper, men om vi setter en grense på at alt som er over 20 poeng i differanse ved kampslutt er ujevnt, så kan vi jo ta en kikk basert på det som kriterie. Vi har gått igjennom resultatene for de siste 5 årene for Superserien (inklusive sluttspill), og det avslører følgende utvikling:

Antall kamper med 40+ poengs forskjell (antall + %):

  • 2015: 12 (25%)
  • 2014: 18 (37,5%)
  • 2013: 12 (27,9%)
  • 2012: 5 (13,2%)
  • 2011: 6 (18,2%)

Antall kamper med 20-39 poengs forskjell (antall + %):

  • 2015: 17 (35,4%)
  • 2014: 13 (27,1%)
  • 2013: 17 (39,5%)
  • 2012: 10 (26,3%)
  • 2011: 12 (36,4%)

Kamper med 0-19 poengs forskjell (antall +%):

  • 2015: 19 (39,6%)
  • 2014: 17 (35,4%)
  • 2013: 14 (32,6%)
  • 2012: 23 (60,5%)
  • 2011: 15 (45,5%)

Som man kan se er det bevegelse i tallene i flere retninger, og ikke noen konsistent ensrettet bevegelse. 2015 var eksempelvis det året med færrest kamper med 40+ poengs scoremargin siden 2012 (hvor det forøvrig var betydelig lavere). Antallet jevne kamper endret seg dramatisk fra 2012 til 2013, men har gradvis krøpet tilbake mot 2011-nivå.

Hva med faktoren antall lag i Superserien – hvordan ser det ut i samme periode? Det har du her:

  • 2015: 9
  • 2014: 9
  • 2013: 8
  • 2012: 7
  • 2011: 6

Vi gjør oppmerksom på at det er avrunding på % ovenfor, så totalsummen for 1 sesong kan være f.eks. 100,1% istedenfor 100%. Det skyldes vårt valg av å ha med maks 1 desimal, og runde av oppover (36,378473% = 36,4%). Det gjelder også tallene nedenfor.

 

Hva med Norge – hvor jevnt/ujevnt er det i toppserien her?

La oss sammenligne dette med Norge og vår toppserie i samme periode. Tallene for den norske serien finner du nedenfor.

Antall kamper med 40+ poengs forskjell (antall + %):

  • 2015: 4 (20%)
  • 2014: 0 (0%)
  • 2013: 1 (4,2%)
  • 2012: 4 (16,7%)
  • 2011: 5 (21,7%)

Antall kamper med 20-39 poengs forskjell (antall + %):

  • 2015: 6 (30%)
  • 2014: 11 (45,8%)
  • 2013: 7 (29,2%)
  • 2012: 4 (16,7%)
  • 2011: 10 (43,5%)

Kamper med 0-19 poengs forskjell (antall +%):

  • 2015: 10 (50%)
  • 2014: 13 (54,2%)
  • 2013: 16 (66,7%)
  • 2012: 16 (66,7%)
  • 2011: 8 (34,8%)

Antallet lag i Eliteserien (tidl. 1.divisjon) i dette tidsrommet:

  • 2015: 5
  • 2014: 6
  • 2013: 7
  • 2012: 7
  • 2011: 5

Det er verdt å merke seg den markante endringen i antallet jevne kamper som kom i 2012. 2012 var første sesongen etter at Kristiansand Gladiators og AFC Show (nå Lura Bulls) hadde rykket opp, og toppdivisjonen ble utvidet fra 5 til 7 lag. I Norge førte altså en økning i antall lag til flere jevne kamper, ikke færre. De to årene med flest jevne kamper i Norge siste 5 år, var de årene med flest lag i toppserien. Det er ikke noen direkte korrelasjon mellom at flere lag gir flere ujevne kamper; vi ser her at det er langt flere faktorer som spiller inn. Om vi kun så på disse tallene og Norge, kunne vi til og med hevdet at det er en korrelasjon, men da at flere lag gir flere jevne kamper. Så enkelt er det selvsagt heller ikke.

PS! Vi har tidligere påpekt at svenskene har en klart mer ujevn toppserie enn vi har sett i Norge de siste årene. Tallene ovenfor, som forøvrig ikke er identiske med parameterne og tallene vi dro frem i saken vår om en Nordisk Liga, understøtter dette.

 

Opprykk/nedrykk – farlig for stabilitet?

En annen sak som nevnes i innlegget og som vi på ingen måte ser som hensiktsmessig, er noe Walker nevner om at det skal være 4 år mellom hver gang skifte av lag på de forskjellige nivåene skal være mulig:

Clubs will be able to apply for realignment every four years. Four years is a the appropriate amount of time for teams to prove that their foundation has grown to warrant them being moved to a higher level. On the flip side it is also a good amount of time to evaluate that a club is continually not able to compete at their level and should be moved down.

Dette gir ikke noe rom for godt organiserte klubber som startes opp av dyktige mennesker og over kort tid tar steg oppover i seriespillet. Vi tror at en sikring av kvaliteten i organisasjonene hos klubber snarere kan bedømmes på kriterier som ikke trenger å ha et X antall år knyttet til seg, men hvor årlige opprykk og nedrykk holder som regulerende struktur. Det er samtidig fullt mulig å sette opp måleparametere som tilsvarer de kriteriene man bestemmer seg for at skal til for å stole på at en klubb er bærekraftig nok til å ta et steg opp i seriesystemet.

Som eksempel kan nevnes at det i løpet av en periode på flere år uansett vil være lag som ber om å ta et steg ned i nivå – dette har vi erfart en rekke ganger gjennom de siste 20 årene. Da vil man altså stå i en situasjon hvor man må foreta ad hoc-justeringer av serieoppsett og divisjoner uansett om man har tenkt seg til at det skal være stabilitet, og istedenfor en mer naturlig endring som følge av opprykk/nedrykk, så får man uforutsigbarhet fordi endringene må gjøres når lag sier fra om at de må få en endring.

Vi sier ikke at et system med opprykk/nedrykk ordner alt rundt stabilitet, det har vi også sett at ikke stemmer, men vi greier ikke å se at et system som forhindrer slik flyt av lag mellom divisjonsnivåer gir noen som helst reell gevinst.

Det er mye bra å hente fra USA, men det er noe bra fra Europa også; incitamentsregimet som opprykk/nedrykk gir, har en verdi vi ikke skal undervurdere. Den gir et element av død og liv på lagnivå hver sesong på en måte som vi tror gir mer vekst og innsats enn vi hadde hatt om man fjernet en slik modell.

 

Leo Billgren - foto Jan Rönnlund

Leo Billgren. Foto: Rönnlunds Foto

Det andre innlegget som dukket opp, var noen funderinger av Leo Billgren på hans blogg, Coachen talar. Innlegget finner du her: Fredagsfunderingar om framtiden

 

Endring i alderstrinn – forskjellig utfordring i Sverige vs. Norge?

Også Billgren er inne på viktigheten av at man har tilbud på aldersbestemte nivåer, som er noe av det Jon Walker innleder sitt innlegg med. I Leo Billgren sine øyne er det ingen større verdi i en klubb som kun har seniorlag, og hvor man også kan gå ut fra at spillerne kommer til sporten seinere enn hos klubber med juniorvirksomhet. Den bakenforliggende tanken er nok at dette gir færre muligheter for sportslig utvikling og dermed et gradvis høyere nivå.

Leo Billgren tar opp noe annet interessant. Han sier bl.a. følgende:

Även här kan man titta tillbaka i tiden och konstatera att vi inte gått framåt de senaste 10-15 åren, snarare tvärtom. En starkt bidragande orsak är beslutet att gå från U13-U16-U19 till U13-U15-U17-U19, som jag anser var ett av de sämsta besluten man tagit inom SAFF de senaste 10 åren.

En endring fra U19, U16 og U13 (3 nivåer) til U19, U17, U15 og U13 (4 nivåer) har gitt færre årskull pr. alderstrinn, utvannet lagene i antall spillere, og strukket trenerressursene tynnere. Vi har hatt samme overgangen i Norge, men strengt tatt er U13 hos oss så lite i omfang at det er noe vi ser vekk fra. Så vi har hatt en overgang fra U19 og U16 til U19, U17 og U15. Hva har skjedd hos oss?

U19 har hatt en drastisk tilbakegang. U17 og U15 har vokst. Om vi ser på antallet lag som var på U16 opp mot antallet lag på U17 og U15, så har det vokst dramatisk. Om vi ser på antallet lag som var på U19 og U16 opp mot antallet lag som nå er på U19, U17 og U15, så er det også en klar oppgang. Antallet spillere pr. lag har vi ikke faktuell oversikt på, men inntrykket er at det ikke har skjedd noen nedgang der. Derimot har vi gått fra 11-mannsfotball til 9-mannsfotball på U17, og vår påstand er at det har bidratt til veksten. I Sverige er det 11-mannsfotball på alle alderstrinn over U13 (hvor det er en miks).

Hvorfor har svenskene opplevd en tilbakegang med en slik avgjørelse om endrede alderstrinn, mens vi i Norge har opplevd en vekst? Det tror vi at er verdt å se nærmere på, både med svenske og norske øyne. Det kan være noe å lære der. Eller kanskje er det forskjeller som gjør at det ikke er sammenlignbart? Her har vi ikke svaret, men noterer oss at det tydeligvis er forskjeller i hvilken betydning endring i alderstrinn har hatt i våre to land.

 

Oppstart med færre enn 11 på banen

Mye av det Leo Billgren skriver om, nikker vi gjenkjennende til: «Ta vare på de spillerne som slutter slik at kunnskapen blir i miljøet, som trenere osv.», «Bygge opp et helhetlig landslagsprogram», «Kvalitet på trening, antallet som møter, er det som gir kvalitet i kamp». Dette er gjenkjennbare tanker, og viser vel stort sett at det er flere nasjoner som har samme utfordringer, og som -på tross av enkelte forskjeller i antall og kvalitet- forteller at vi er på mer eller mindre samme utviklingsstadium. Idretten vår er fortsatt ung i våre land, og strever fortsatt med å finne en tydelig struktur og organisatorisk plattform.

Innlegget til Billgren fikk en leser til å stille spørsmål rundt det å starte opp lag. Det er et særs viktig poeng for vekst; hvis det er vanskelig å starte opp lag, så vil det nødvendigvis ta lengre tid og kreve langt mer å få en bredde i antallet klubber og antallet utøvere, for ikke å glemme den geografiske spredningen av amerikansk fotball.

Vedkommende fremhevet 7-on-7 som en inngangsportal. Det er et interessant forslag, særlig fordi 7-mannsfotball i form av 7-on-7 er uten utstyr, og nærmere touch- og flagg-fotball enn tackle-fotball. Det er det sistnevnte vi som regel tenker på som amerikansk fotball. Ikke minst; det er det sistnevnte utenforstående og nybegynnere tenker på som amerikansk fotball.

Vi er ikke så sikre på at noe som ikke inneholder utstyret er det som kommer til å trekke folk til sporten. Tvert i mot tror vi noe av det aller viktigste ved oppstart av nye lag, er nettopp å få nye spillere til å gjøre den økonomiske investeringen i utstyr. En slik investering gir en forpliktelse, og gjør at man -etter å ha kjøpt utstyret- taper penger på å slutte. Det er slik det vil føles. Da tror vi at flere kommer over kneika og holder det gående forbi «et plutselig innfall»-stadiet. Vi skal også huske en annen ting; det betyr at det er mer utstyr i omløp der hvor den nystartede klubben befinner seg. Dermed vil nye spillere som kommer til ha langt lettere for å få tak i utstyr, fordi som faktisk sluttet etter å ha kjøpt det med stor sannsynlighet vil selge det. Markedet? Det er i stor grad den nye klubben og dens spillere.

Vi tror også at amerikansk fotball er pads, hjelm, skulderbeskyttelse og alt det andre utstyret, i folks bevissthet. Vi tror det er det største trekkplasteret innledningsvis, ikke taktikken, ikke å ta i mot en ball, ikke å kaste en ball, og ikke å spille touch-fotball på løkka. Derfor tror vi at tackle-fotball er veien å gå, men vi henger oss på tanken om færre spillere på banen. Det er allerede i bruk i Norge i dag, ettersom laveste nivå spiller 9-mannsfotball. Noen regionale serier spiller/har spilt 8-mannsfotball, og har lyktes godt med det.

Undertegnede er personlig stor tilhenger av 6-mannsfotball som et lavterskel-tilbud for å få klubber i gang. Dette har såvidt blitt testet ut her til lands tidligere, men har aldri kommet av startstreken i praksis for det som er organisert gjennom vårt nasjonale forbund.

Vi skal også notere oss at 9-mannsfotball har fungert ganske bra her på berget. Forbundet er inne i en klar vekstperiode når det gjelder antall klubber, og ikke minst antallet klubber som greier å få lag på banen. Det virker som om nye klubber klarer å få en stor nok spillerstall til å takle 9-mannsfotball, og så lenge utviklingen er slik, så skal vi kanskje holde oss til det – en variant av amerikansk fotball som har små forskjeller fra 11-mannsfotball, og hvor en senere overgang til sistnevnte er et overkommelig steg.

 

Nyttig med velformulerte tanker fra flere hold!

Diskusjonen i Sverige har hatt stor glede av de velformulerte innleggene til Jon Walker og Leo Billgren, hvor særlig førstnevntes skriverier har vakt oppmerksomhet ved denne korsvei. Her i Norge er det nå lenge siden vi hadde forbundets Debattforum, med svært mange synspunkter -inklusive velformulerte fra flere kanter- om hvordan utviklingen best kan gå fra der vi er i dag, til dit vi vil. Det er spennende å se tilbake på diskusjoner (for ja; de ligger fortsatt på nett) som pågikk for 10-15 år siden. Vi strever i stor grad med de samme spørsmålene også i 2015; forskjellen er stort sett at hvilke klubber som gjør hva har endret seg noe, samt at det ikke minst har kommet til mange klubber som vi bare drømte om dengang. For ikke å glemme damefotballen, som vi aldri nevnte med et eneste ord på tidlig 2000-tall. Med andre ord: Utvikling har det beviselig vært!

Så er spørsmålet om de neste stegene tilsvarer det som er skissert i diskusjonene ovenfor, eller om det er andre grep som må tas.

Den som lever får se 😉

2 kommentarer

  • Billgren har rett i at det matematisk ble færre spillere pr alderstrinn når Sverige gikk fra U19/16/13 til U19/17/15/13. Men en vesentlig forskjell er det på her og Sverige i den forbindelse, og det er våre sesongbaserte serier. Den har ikke svenskene. At spillerantall og trenerressurser således utvannes er nok en påstand mer relevant for svenske lag enn norske lag, da alle lag spiller samtidig kontra hvordan vi har i Norge der det ikke er en motsetning mellom å delta på både U17 og U15 eller U19. Ei heller uvanlig å ha samme trenerteam både vår og høst for forskjellige lag. Så akkurat den debatten er nok mer relevant for svenske lag der alle lag deltar samtidig. Min mening.

  • Lenkevarsling: Årsrevyen: Amerikansk Fotball 2015 – takk for i år! – Amerikansk Fotball

Legg inn en kommentar