Når kultur blir ukultur

I begynnelsen av november 2013 skjedde noe som konfronterte NFL-landskapet med det vi tør påstå er et utstrakt problem: En kultur som fasiliterer mobbing. Miami Dolphins har fått kjenne på hvordan det er å bli sett på med lupe, etter at deres offensive linjemann Jonathan Martin forlot laget, og flere medier en ukes tid etterpå begynte å rapportere årsaken: Utstrakt mobbing fra Martins linjekollega Richie Incognito.

Incognito og Martin

Richie Incognito (venstre, #68) og Jonathan Martin (høyre, #71)

Dette skjedde i slutten av oktober/begynnelsen av november i fjor, og forårsaket en mediestorm av heftige dimensjoner. Martin fullførte sesongen på injured reserve-listen med det som er definert som en «non-football illness», mens Incognito ble suspendert fra Dolphins – men med lønn. Miami Dolphins satt igjen med en spillerstall som i stor grad støttet Incognito, noe som fikk folk utenfor fotball-verdenen til å stusse over om det er noe fundamentalt galt med kulturen både hos Dolphins og NFL generelt. Det hjalp ikke at mange som uttalte seg viste en betydelig andel forståelse for en slik kultur, og på det viset indirekte bidro til å gi Incognito støtte. Etterdønningene hadde nok også betydning for at blant annet Dolphins sin general manager, Jeff Ireland, i praksis fikk sparken.

Free Incognito

Nå, fredag som var, kom en rapport bestilt av NFL og levert av den uavhengige New York-baserte advokaten Ted Wells. Den konkluderte med at det utvilsomt hadde funnet sted mobbing både mot Martin og andre (Andrew McDonald og et ikke-navngitt medlem av det sportslige apparatet), i tillegg til å indikere at flere som man ikke har konkludert rundt, har vært rammet (eksempelvis Josh Samuda, Nate Garner). Det viser seg at Incognito ikke har vært alene, men Mike Pouncey og John Jerry ser ut til å være bidragsytere; her er det altså et mer generelt problem hos Dolphins.

Ikke nok med det; Wells sin rapport viser også til situasjoner hvor til og med assistenttreneren Jim Turner hos Dolphins har bidratt til slik mobbing. Incognito er altså ikke alene i sine handlinger; han blir fasilitert av et arbeidsmiljø som gir ham fullmakter han benytter seg av – og tildels kanskje utvider.

Riktignok har Dolphins som organisasjon en del nedskrevne regler om hvordan man behandler hverandre, men dette har tydeligvis ikke blitt etterfulgt med praksis. Hva nytter ord på et papir om det man møter i handlinger sier det motsatte?

We support Incognito

Hvordan kan Richie Incognito, vel vitende om at rapporten kommer og vil inneholde mye informasjon om hans handlinger, kun dager i forveien benytte Twitter til å skjelle ut Jonathan Martin og informere ham om at han vil bli «begravd av sannheten», i tillegg til å informere hele verden om at Martin for rundt 10 måneder siden hadde fortalt ham at han vurderte selvmord..? Dette er nok spørsmål som ikke bør bli besvart med noe så enkelt som at «Incognito er en idiot!». Når Incognito i november i fjor uttalte «All this stuff coming out … it speaks to the culture of our locker room. It speaks to the culture of our closeness. It speaks to the culture of our brotherhood. The racism, the bad words … that’s what I regret most, but that is a product of the environment, and that’s something we use all the time.«, så er det faktisk ikke løgn. Det er hans oppfattelse av en kultur han var del av, og hva som lå i den.

Innenfor treneryrket sies det gjerne i referanse til kampfilm: «If you see it on film, you’re either coaching it or allowing it». Slik er det gjerne verdt å se på Incognito og hans kumpaner sine handlinger også: Enten har man lært vekk at dette er OK, eller så har man i det minste tillatt det å passere. Det er så mye som tyder på at dette har vært observerbart for mange mennesker også utenfor spillerstallen, at det er utenkelig at trenerstaben og det sportslige apparatet ellers ikke har kjent til nok til å kunne reagere. Man har ikke alltid oversikt på alle relasjoner i en organisasjon, men når tegnene blir mange nok velger man å stille spørsmål for å lære mer, eller man lar ting passere og fikler videre med sitt. Her har man latt det passere.

Wells-rapporten påpeker som tidligere nevnt også at en av de som ble utsatt for trakassering var et medlem av det sportslige støtteapparatet. Hvorfor gikk ikke vedkommende videre til sin leder og/eller til Joe Philbin (Hovedtrener) eller Jeff Ireland (GM) med det? Kan det ha noe med oppfattelsen av hva som uansett ville være akseptert oppførsel å gjøre, og dermed forventet respons fra organisasjonen når det ble rapportert?

Benken og mobbetreneren

OL-trener Jim Turner adresserer sine menn

Hva kan vi lære av dette? Vel; for det første er det nok slik at det finnes elementer i de fleste arbeidsmiljøer eller lagkulturer som kan se pussige ut sett utenfra. Noen til og med uheldige eller direkte skadelige. Som individer er det imidlertid opp til oss selv å bidra til endring, og det gjør vi best ved å si fra om hva vi mener er greit og ikke greit. Å ha sine meningers mot, å si fra, er undervurdert. Jonathan Martin sin forhistorie gjorde ham spesielt utsatt for et slikt miljø, og når andre ikke stod opp mot en kultur som ga plass til hets, så kom aldri han til å gjøre det heller. Hans dialog med bl.a. foreldrene slik den er rapportert av Wells, tyder imidlertid på at han utvilsomt så bedriftskulturen hos Miami Dolphins som et stort problem både for egen trivsel og evne til å prestere.

Etter å ha lest Wells-rapporten får vi et inntrykk av at Jonathan Martins frykt for å rapportere videre, eksempelvis til posisjonstrener Jim Turner, er velbegrunnet. Det kan fort tenkes at om Martin hadde fortalt Turner hvordan han opplevde lagkameratenes oppførsel som problematisk for ham, så hadde den enkle løsningen for Miami Dolphins være å bli kvitt ham, ikke oppførselen til en gruppe. Mange av reaksjonene fra menigmann tyder på nettopp dette. «Kutt dem begge [Incognito og Martin] og bli kvitt problemet» er en gjenganger. Det er bare det at problemet ikke er dem, men kulturen.

Mange medier skriver mye om dette nå i kjølvannet av rapporten. Det er ikke rart; dette er både stoff som selger, og det er detaljer å fråtse i. Noe av dette føles også som detaljer vi ikke burde hatt tilgang til, men se større på det: Dette er et tydelig og velillustrert eksempel å lære av. De mediene som gjør den beste jobben rapporteringsmessig, er de som griper fatt i det generelle rundt dette, fremfor å kun la det være med de enkelte utsagnene. Det skal bli interessant å se både hvordan denne historien utvikler seg, men også hva man sitter igjen med som kjernen i saken – og som man forhåpentligvis kan trekke noe generelt ut av.

Denne saken er ikke over; vi er midt i den. Richie Incognito er ikke lenger i en garderobe hvor han lar Jonathan Martin gjennomgå, men det er lenge igjen til vi kan oppsummere og si oss ferdige med temaet deres situasjon har belyst.

Incognito og Martin på sidelinja

Incognito og Martin på sidelinjen under kamp

Rapporten

Utdrag fra rapporten

Reaksjoner til rapporten

I kjølvannet…

Én kommentar

Legg inn en kommentar