Trent Richardson og NFL-draftens største bomvalg

Nylig ble det klart at Trent Richardson ikke blir å finne blant de 53 som starter for Oakland Raiders i år,

Brendan Leister fra draftbrowns.com illustrerer Richardsons manglende evne til å se åpenbare hull.

Brendan Leister fra draftbrowns.com illustrerer Richardsons manglende evne til å se åpenbare hull.

og mest sannsynlig vil nok ingen flere NFL-lag velge å ta en sjanse på running backen. Etter tre år og like mange lag i ligaen er det nok kroken på døra for mannen som i løpet av sitt siste college-år i Alabama så ut som at han var på vei til å bli en av de virkelige store i sin posisjon. I den anledning er det interessant å spørre, hvor står Trent Richardson når man sammenlikner ham med de andre store bomvalgene (“draft busts”, om du vil) i NFL-historien? I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på noen av de spillerne som ikke vil snakkes om i varme ordelag av fansen når navnet deres nevnes.

La det først være sagt, dette er på ingen måte en utfyllende liste. Ikke overraskende er det veldig mye enklere å bli et bomvalg enn å bli en stjerne, så det finnes ganske mange navn å velge mellom. Mange spillere har derfor blitt valgt bort. De spillerne som blir presentert her er med på listen fordi de har en eller annen form for x-faktor. En kvalitet ved dem som gjør dem til mer enn bare et bomvalg, noe som tar deres feilslåtthet opp til et mer legendarisk nivå, om du vil. Det vil kanskje være spillere du savner fra artikkelen, du må i så fall gjerne fortelle oss om det i kommentarfeltet.

 

Russell Erxleben

Det gikk ikke så mye bedre for Erxleben etter NFL-karrieren. Han soner for tiden 90 måneder i fengsel for hans deltakelse i et pyramidespill.

Det gikk ikke så mye bedre for Erxleben etter NFL-karrieren. Han soner for tiden 90 måneder i fengsel for hans deltakelse i et pyramidespill.

I 1977 sparket Russell Erxleben et field goal på 67 yards, en NCAA-rekord som står den dag i dag. En rekord på college-nivå vil alltid være god å ha når man skal tiltrekke seg interessen til et NFL-lag, men det som kanskje imponerte speiderne mest med Erxleben var at han i tillegg til å sparke field goals også var en all-american punter i tre år (1976-1978). Erxleben spilte nemlig både punter og kicker for Texas. Denne finurligheten ble bemerket av New Orleans Saints, som innså at de hadde muligheten til å spare en plass på laget ved å gi både punting- og kicking-oppgavene til én og samme mann. Saints tok dermed Erxleben med det ellevte valget i 1979-draften! Det ellevte valget i den første runden altså. For en kicker.

Erxleben varte fem år i Saints. Han ble aldri en særlig bra kicker, og han var ikke mer enn en ålreit punter. Han presterte dog å ha en påvirkning på Saints’ kamper, både som kicker og punter. En gang klarte han ikke å ta imot en snap da han skulle punte ballen i en overtidskamp mot Atlanta Falcons. Erxleben fikk plukket opp ballen og forsøkte seg på en desperasjonspasning som ble avskjært av Falcons-forsvaret og løpt tilbake for en touchdown. En annen gang bommet han på et field goal-forsøk som ville sendt kampen til overtid hvis det var vellykket. Etter Saints-karrieren forsøkte Erxleben seg i et år som punter for Lions, før han la skoene på hylla.

Erxleben sparte aldri en ekstra plass på laget for Saints, heller, da de fort innså at de måtte skaffe seg en egen dedikert kicker. Skjønt, det var kanskje til det bedre for Saints, som i 1982 hentet inn Morten Andersen for å supplere Erxleben.

 

X-faktoren

Når man går så langt at man tar en kicker i den første runden bør det helst være en kicker som får en Hall of Fame-karriere. Selv ikke “helt greit” er akseptabelt for en kicker som går i første runde. At Erxleben ble så dårlig som han ble er dermed enda mindre bra enn om det hadde vært fra en spiller i en annen posisjon.

 

Hvem kunne Saints tatt i stedet?

To valg etter Erxleben gikk Kellen Winslow til Chargers. Hall of Fameren Winslow blir av enkelte ansett for å være tidenes tight end, og uansett langt bedre enn en middelmådig punter-kicker. Og så var jo selvsagt Joe Montana fortsatt tilgjengelig på dette tidspunktet i 1979-draften, da. Hvis Saints absolutt måtte ta en kicker i første runde kunne de jo tatt Tony Franklin, som i 1985 ble valgt til pro bowl mens hans Patriots tok seg til Super Bowl.

 

Lam Jones

Lam Jones kunne springe fra de fleste, men så var det dette med å ta imot ballen, da.

Lam Jones kunne springe fra de fleste, men så var det dette med å ta imot ballen, da.

Lam Jones hadde aldri noen fantastisk college-karriere som fotballspiller ved Universitetet i Texas, men han var blant de absolutt beste sprinterne, og han er en av få NFL-spillere som kan skilte med et OL-gull, noe han vant på 100 meter-staffetten i 1976. Hans evner innen friidrett var nok til at New York Jets valgte å ta en sjanse på han i 1980-draften. Jets hadde to valg i førsterunden i 1980-draften som de brukte til å bytte seg opp til andrevalget, med det andrevalget tok de Jones. Med Jones lynraske hurtighet var Jets sikre på at de hadde fått en wide receiver av rang, men det var et lite problem, Jones evnet ikke å ta imot en fotball. Gjentatte ganger kom han seg åpen, men gjentatte ganger droppet han pasningen. Det ble aldri noe bedre, og etter fem år var Jones ute av ligaen.

 

X-faktoren

Lam Jones ble den første spilleren i NFL-historien med en kontrakt verdt over 1 million dollar. 1 million dollar høres ikke ut som særlig mye i dag, men det var store greier i 1980. Så stor tro hadde altså Jets på Jones at de valgte å virkelig punge ut. Det er åpenbart at Jones hadde hurtigheten til å kunne bli en virkelig uforglemmelig spiller i NFL, men når man ikke kan ta imot en ball er det ikke mye man har å gjøre som en receiver på en fotballbane.

 

Hvem kunne Jets tatt i stedet?

Art Monk gikk til Redskins med det 18. valget i 1980-draften. Monk endte forsåvidt opp hos Jets, men det var da han var 37 år gammel og etter at han hadde vunnet tre Super Bowls og satt en rekke med receiver-rekorder i ligaen for Redskins i løpet av 1980-tallet.

 

Tony Mandarich

Tony Mandarich gikk fra å være "The Incredible Bulk" til "The Incredible Bust".

Tony Mandarich gikk fra å være “The Incredible Bulk” til “The Incredible Bust”.

I 1989 var Tony Mandarich det største og beste linjemann-prospektet i NFL-historien. Michigan States offensive tackle var et gigantisk beist av en mann, og med en hurtighet og spenst like god som en skill player. Mandarich ble valgt av Green Bay Packers med andrevalget i det årets draft. I Green Bay håpet de at Mandarich var mannen som skulle ta det gamle storlaget tilbake til gamle høyder (på dette tidspunktet hadde ikke Packers vunnet divisjonen på 17 år), men Mandarich ville det annerledes. Mandarich var aldri særlig interessert i byen eller laget eller arbeidet som krevdes for å bli en NFL-spiller. Etter tre år preget av kontraktkrangler, oppslag i sladderpressen og en kamp mot alkohol- og pilleavhengighet ble Mandarich droppet av Packers. Senere er det også kommet frem at hans suksess i college i stor grad skyldtes bruk av steroider.

 

X-faktoren

De fem første valgene i 1989-draften var Troy Aikman, Tony Mandarich, Barry Sanders, Derrick Thomas og Deion Sanders. Fire av disse spillerne er i Hall of Fame, den femte er på lister som denne du leser nå.

 

Hvem kunne Packers tatt i stedet?

Vel, med unntak av Aikman, som gikk før Packers hadde sitt valg, kunne de veldig gjerne tatt en av de tre andre nevnte i det forrige avsnittet.

 

Ryan Leaf

To quarterbacker, to draftvalg, to vidt forskjellige karrierer.

To quarterbacker, to draftvalg, to vidt forskjellige karrierer.

I 1998 hadde trengte både Indianapolis Colts og San Diego Chargers en quarterback. Det var to åpenbare valg som begge burde bli gode NFL-quarterbacks. Washington States Ryan Leaf var det mer sexy valget, han var quarterbacken med kanonarmen og det store potensialet. Den andre quarterbacken, Tennessees Peyton Manning, var et tryggere, men kjedeligere valg. Manning var en NFL-klar quarterback, men han hadde ikke det samme potensialet som Leaf. Colts hadde førstevalget i draften det året, mens Chargers tradet seg opp til andrevalget, slik at de var sikret å få den quarterbacken Colts ikke tok. Før draften ble det diskutert heftig hvem som burde gå først, og til slutt endte Colts opp med å ta Manning, mens Chargers da tok Leaf.

Leaf viste seg fort å være alt annet enn klar for å oppnå potensialet sitt. I likhet med Mandarich var han flink til å gjøre sjokkerende ting og å skaffe medieoppslag, men på banen var spillet skuffende. Spesielt har hans tredje kamp i karrieren, mot Kansas City Chiefs, blitt erkeeksempelet som trekkes frem når Leafs karriere diskuteres. Etter to middelmådige kamper spilte Leaf en av NFL-historiens dårligste kamper i Uke 3 mot Chiefs. På 15 pasningsforsøk fullførte han bare én pasning, samtidig som han var direkte ansvarlig for hele 5 balltap. Etter kampen kranglet han med media og kjeftet på både kameramenn og reportere. Leaf måtte bli holdt igjen av Chargers-legenden Junior Seau slik at han ikke gikk til angrep på en reporter. Etter tre sesonger i San Diego var Leaf ferdig.

 

X-faktoren

Chargers valgte jo egentlig aldri Leaf. De valgte å bytte seg opp til andrevalget og ta den de fikk av Leaf og Manning, og dermed vil jo laget for alltid bli stående igjen med et av de store “hva om?”-spørsmålene. Hva om Colts hadde tatt Leaf i stedet og Chargers hadde endt opp med Manning? Hva hadde skjedd med Chargers da?

Skjønt, med tanke på Manning-familiens forhold til San Diego er det kanskje like greit at det aldri ble sånn.

 

Hvem kunne Chargers tatt i stedet?

To valg etter Chargers tok Oakland Raiders den fremtidige Hall of Fameren Charles Woodson. I stedet for at en divisjonsrival fikk Woodson kunne altså Chargers endt opp med ham. Eventuelt, siden Chargers trengte en quarterback, var 1998 også året Matt Hasselbeck kom inn i ligaen, definitivt en bedre spiller en Leaf.

 

JaMarcus Russell

En gang var JaMarcus Russell MVP i Sugar Bowl, men det er lenge siden nå.

En gang var JaMarcus Russell MVP i Sugar Bowl, men det er lenge siden nå.

Louisiana States JaMarcus Russell var på de aller fleste måter det største prospektet i 2007-draften. Med nesten 2 meter på sokkelesten og en uslåelig armstyrke var quarterbacken spådd en veldig stor karriere i NFL. Med førstevalget i 2007 stod Raiders klare til å ta imot Russell.

Russells forhold til Raiders ble dårlig før han i det hele tatt spilte en snap i NFL. Russell ville ha en større kontrakt enn Raiders var villig til å gi, og derfor møtte han ikke opp til training camp, eller til lagets første kamp for sesongen. Til slutt fikk Raiders og Russell løst kontraktsfloken da han signerte en kontrakt med over 30 millioner dollar garantert, hvorpå Russell tilsynelatende umiddelbart sluttet å gidde å prøve mer etterpå. Russell fikk tre ytterst skuffende sesonger i Raiders, hvor han til tross for gjentatte løfter om at han endelig hadde begynt å ta idretten seriøst og at han hadde valgt å jobbe hardere aldri kom i nærheten av å leve opp til potensialet han hadde. Etter de tre sesongene ble han droppet fra Raiders, og ingen lag valgte å plukke ham opp.

 

X-faktoren

Med kun tre sesonger er JaMarcus Russell innehaver av den litt tvilsomme æren av å være den raskest droppede førstevalget fra en NFL-draft noensinne. Russell står igjen som symbolet på den veldig dårlige perioden Raiders har vært inne i siden 2002, hvor laget ikke har hatt en enste sesong med positivt seiersstatistikk.

 

Hvem kunne Raiders tatt i stedet?

2007-draften hadde i det store og hele en lang rekke veldig skuffende og middelmådige quarterbacks, men allikevel ville nok hvem som helst av dem ha vært et bedre valg enn Russell. Ser man bort fra quarterbacks var det dog en lang rekke med fantastiske spillere tilgjengelig i 2007-draften. Calvin Johnson, Joe Thomas, Adrian Peterson, Patrick Willis, Darrelle Revis, Ryan Kalil og Marshall Yanda har vel faktisk alle på et tidspunkt i løpet av senere år vært ansett for å være den beste i sin posisjon.

 

Trent Richardson

Det er nå vanskelig å se for seg at det bare skilte én draftplass mellom Andrew Luck og Trent Richardson.

Det er nå vanskelig å se for seg at det bare skilte én draftplass mellom Andrew Luck og Trent Richardson.

Richardson må selvsagt nevnes også, han er jo hele grunnen til at denne artikkelen i det hele tatt skrives. Richardson ble spådd en lysende karriere etter at han i sisteåret i Alabama slo alle slags rekorder, men i NFL har det eneste lysende med hans karriere vært lyset som har trengt seg gjennom de enormt store åpenrommene Richardson har ignorert mens han har løpt rett inn i ryggen på en linjemann. Men har Richardson en X-faktor, da? Har han noe ekstra tragisk eller komisk ved sin historie, som gjør at han kan huskes på lik linje med de andre i denne artikkelen?

 

X-faktoren

Så absolutt. Richardson er nemlig unik i den forstand at han ikke har vært et bomvalg bare én gang. Richardson ble opprinnelig tatt av Cleveland Browns med 3. valget i 2012-draften. I ettertid er det ille nok i seg selv, men det som kanskje er enda verre er at han på et noe uforståelig vis klarte å lure Colts til å bytte han til seg mot et førstevalg i 2014-draften. To ulike lag i NFL har altså bestemt seg for at Richardson var verdt et førsterundevalg, forstå det den som kan.

Som en kuriositet kan det nevnes at Browns brukte valget de fikk for Richardson til å bytte seg oppover i draften og ta Johnny Manziel, en annen mann som meget mulig vil bli skrevet om på lister som denne i fremtiden.

 

Hvem kunne Browns tatt i stedet?

Av running backs i 2012 er nok Alfred Morris det åpenbare valget. Skulle de gått til en annen posisjon kunne de styrket forsvaret med Luke Kuechly, eller endelig avsluttet quarterback-karusellen i Cleveland med Ryan Tannehill eller Russell Wilson.

2 kommentarer

  • Sinnsykt kul artikkel, bra jobba! Enig at Richardson nok er ferdig i NFL, ganske sykt med tanke på hvor stor tro man hadde på han. Lurer på hvordan en slik spiller kan gå frå heltestatus på college til totalbom i NFL? Steget er jo stort, men allikevel… Skriver selv om NFL (https://amerikanskfotball.wordpress.com), men sykt kult lære mer her hos dere. Keep up the good work!
    //Leif

    • Eyvin Sommerseth

      Det største steget fra college til NFL er nok at i NFL møter du 11 spillere som alle ville vært en superstjerne på sitt college på hver eneste snap, mens i college møter man kanskje 1 sånn spiller og 10 stykk som ikke er gode nok for NFL. Linjemenn som er sterke, men ikke raske nok, DBs med hurtighet, men dårlig styrke, etc. etc. Dermed er det mulig for en spiller med ekstreme fysiske ferdigheter å bruke fysikken til å dominere mot svakere motstand i college, men så blir de «avslørt» når de kommer til NFL og de ikke lenger har et stort fysisk fortrinn mot alle andre på banen. Hvis de da ikke har utviklet noen nødvendige mentale og tekniske fotballferdigheter går det gjerne dårlig.

      Artig at du skriver egen blogg. Lykke til med den! Vi skal følge med!

Legg inn en kommentar