Pro Football Hall of Fame, Class of 2015

ProFootballHOFheader

The Pro Football Hall of Fame i Canton i Ohio er det endelige målet for så å si alle profesjonelle fotballspillere som våger å drømme stort. Hvert år blir en liten gruppe mennesker foreviget med en byste i proff-fotballens edleste rom. Kriteriene for å komme inn er simple nok. Dersom du har vært en spiller eller trener kan du ikke ha vært tilknyttet et profflag som spiller eller trener i løpet av de siste fem årene. Og så må du selvsagt ha vært god nok til at utvelgelseskomiteen velger deg ut. Hvert år blir alle nominerte vurdert helt til komiteen sitter igjen med 15 finalister. Disse 15 stemmes det over, og til slutt velges minimum fire og maksimalt syv stykk inn i Hall of Fame.

I tillegg til disse nomineres det også senior-kandidater og ikke-spillende/trenende bidragsytere til Hall of Fame. I denne artikkelen skal vi dog fokusere på de 15 finalistene blant de vanlige nominerte som nylig ble annonsert. De 15 er (I alfabetisk rekkefølge):

Morten Andersen
Posisjon: Kicker
Lag: New Orleans Saints (1982-1994), Atlanta Falcons (1995-2000 og 2006-2007), New York Giants (2001), Kansas City Chiefs (2002-2003), Minnesota Vikings (2004)

“The Great Dane”, som de kaller ham, er med sine 2 544 poeng den mestscorende spilleren i NFL-historien, og er, som den eneste spilleren i ligaen, mestscorende for to forskjellige lag, New Orleans Saints og Atlanta Falcons. I løpet av hans karriere rakk han å få med seg 25 sesonger i NFL, kun slått av George Blanda, som tilbrakte 26 år i ligaen. Han ble også valgt ut på førstelaget til NFLs All Decade Team både for 1980-tallet og 1990-tallet.

Morten Andersen vil for alltid forbindes med hans kicker-rival Gary Anderson. Det største øyeblikket i Andersens karriere kom nok den 17. januar 1999, da Andersens Atlanta Falcons møtte Andersons Minnesota Vikings i NFC Championship Game. Anderson, som ikke hadde bommet på et field goal i løpet av hele sesongen, bommet på et spark som kunne avgjort kampen for Vikings, mens Andersen avgjorde kampen i overtime, og sendte meget overraskende Falcons til Super Bowl på bekostning av Vikings, som i ettertid huskes som “et av de absolutt beste lagene som aldri gikk hele veien”.

Morten Andersens spark som sendte Atlanta Falcons til Super Bowl XXXIII

 

Jerome Bettis
Posisjon: Running Back
Lag: Los Angeles/St. Louis Rams (1993-95), Pittsburgh Steelers (1996-2005)

På avstand så nok “The Bus” egentlig mer ut som en linjemann enn en running back, men når han begynte å løpe var det ingen tvil om at han var i riktig posisjon. Bettis var en erketypisk power back som foretrakk å flytte seg over forsvarerne heller enn rundt dem, noe han også gjorde mange nok ganger til at han til slutt endte opp med 13 662 rushing yards i karrieren, 6. flest noensinne i NFL.

Bettis startet sin tid i NFL med et brak og ble valgt både til Pro Bowl og All Pro i hans rookie-år, da hans 1429 rushing yards var nest flest i ligaen. Tolv år senere avsluttet han karrieren på like spektakulært vis, da han i hans siste kamp ble Super Bowl-mester med Pittsburgh Steelers i Super Bowl XL. Med tanke på at kampen i tillegg foregikk i Bettis’ fødeby Detroit kan man vel si at ingen noen gang har hatt en mer perfekt avslutning på karrieren.

Når “The Bus” først begynte å bevege seg fremover var det særdeles mye som skulle til for å stoppe ham, noe dette spillet viser.

 

Tim Brown
Posisjon: Wide Receiver/Kick Returner
Lag: Los Angeles/Oakland Raiders (1988-2003), Tampa Bay Buccaneers (2004)

Det var store forventninger knyttet til Tim Brown da han ble tatt av Los Angeles Raiders med 6.-valget i 1988-draften. Brown var på det tidspunktet den eneste wide receiveren noensinne som hadde vunnet Heisman-trofeet i college og hadde satt det meste av skole-rekorder som var verdt å sette for wide receivere og kick returners på Notre Dame. Brown skuffet ikke, og satte en rekord for all-purpose yards for rookies som står den dag i dag. Brown holdt koken gjennom hele karrieren, og da han la skoene på hylla hadde han samlet opp 14 934 receiving yards (nest flest på det tidspunktet, 6. flest i dag), i tillegg til 4 555 return yards.

Brown har flest kamper for Raiders noensinne, derav kallenavnet “Mr. Raider”. Til tross for dette fikk karrieren hans i Raiders en sur slutt da han forlot laget og tilbrakte et år i Tampa Bay etter uenigheter med Al Davis og medlemmer av trenerstaben.

I en alder av 35 år ble Tim Brown med denne punt returen den eldste spilleren noensinne til å score en touchdown på special teams.

 

Don Coryell
Posisjon: Trener
Lag: St. Louis Cardinals (1973-1977), San Diego Chargers (1978-1986)

“Air Coryell” høres kanskje ut som navnet på et tvilsomt lavbudsjett-flyselskap, men er nok i stedet navnet på en offensiv filosofi og strategi som for evig og alltid skulle forandre proff-fotballen. Når det i dag er blitt rutine for quarterbacks å kaste over 4 000 yards i en sesong og tight ends velger å omdefinere seg selv til pass catchers er det delvis på grunn av Coryell. Coryell tok pasningsspillet til nye høyder med hans fokus på vertikale ruter (dvs. hvor mottakeren løper nedover banen for å ta imot ballen) og bruk av tight ends som mottakere. Han var også en av de første til å virkelig utnytte seg av mulighetene rundt det å sende spillere i bevegelse før ballen ble snappet.

Under Coryell hadde Chargers flest offensive yards mellom 1978 og 1983 og også i 1985. Tre av de mest sentrale spillerne fra Chargers i den perioden, quarterback Dan Fouts, tight end Kellen Winslow og wide receiver Charlie Joiner, er allerede i Hall of Fame. Nå er det mulig de får selskap av deres trener Coryell.

Hadde det ikke vært for at Dan Fouts’ karakteristiske ansiktshår skriker 70-tallet kunne man trodd dette var en video med highlights fra i år, ut fra det moderne pasningsspillet i Air Coryell-systemet.

 

Terrell Davis
Posisjon: Running Back
Lag: Denver Broncos (1995-2001)

Hvem er tidenes beste spiller fra den 6. runden i NFL-draften? Det åpenbare og eneste rasjonelle svaret er Tom Brady, men hvis Terrell “T.D.” Davis hadde fått lov til å spille noen år til er det ikke sikkert at svaret hadde vært like åpenbart. Davis ble draftet av running back-guruen Mike Shanahan til Denver Broncos i 1995 og hadde en umiddelbar effekt på ligaen. Allerede i rookie-sesongen rushet Davis for over 1 000 yards. Året etter gikk han over 1 500 yards og så i hans tredje år ordnet han 1 750 yards langs bakken mens han tok Broncos til Super Bowl XXXII. I Super Bowl XXXII scoret Davis tre touchdowns og ble kåret til kampens MVP til tross for at en takling førte til at han slet med et migreneanfall i løpet av kampen. Men fortsatt var ikke høyden nådd for Davis. I hans fjerde år i ligaen ble han den fjerde spilleren i historien til å rushe for over 2000 yards, han vant ligaens MVP-pris og han vant Super Bowl XXXIII med Broncos.

Dessverre for Davis ble de neste tre årene et langt skademareritt som til slutt førte til at han måtte legge opp. Men i fire år var han blant de absolutt beste runningbackene i ligaen, og karrieren hans vil for alltid bli stående igjen som et spørsmål om hva vi kunne ha sett hvis han hadde holdt seg frisk.

Davis forteller om hvordan det var å spille den største kampen i karrieren og samtidig slite med et migreneanfall.

 

Tony Dungy
Posisjon: Trener
Lag: Tampa Bay Buccaneers (1996-2001), Indianapolis Colts (2002-2008)

I 1995 var Tampa Bay Buccaneers det mest håpløse laget i NFL-historien. I kun tre av deres 20 sesonger hadde laget hatt en seiersstatistikk over .500 og så å si det eneste de var kjent for var at de spilte 26 kamper i NFL før de fikk sin første seier noensinne. Alt dette skulle forandre seg i 1996 da de hyret inn Minnesota Vikings’ defensive koordinator Tony Dungy til å være deres nye hovedtrener. Med Dungys Tampa 2-forsvarssystem, som baserte seg på spillere med mye hurtighet og finesse og å droppe spillere inn i pass coverage og overlate den defensive linja til seg selv, fikk Buccaneers etterhvert et av de sterkest forsvarene i ligaen. Dungy tok Buccaneers til sluttspillet i 4 av 6 sesonger, men fikk sparken ettersom laget aldri klarte å levere i sluttspillet. Laget han hadde bygget opp gikk dog hen og vant Super Bowl året etterpå, en seier Dungy må få sin del av æren for.

Etter Buccaneers gikk Dungy til Indianapolis Colts. Colts hadde også nylig hatt noen gode sesonger, men slitt i sluttspillet. Colts hadde et godt offense, men et dårlig defense. Med Dungys defensive mesterhjerne fikk de til slutt et defense som matchet offenset og ble et av de dominerende lagene i ligaen. Det største øyeblikket i Dungys karriere var da han ledet Colts til seier i Super Bowl XLI.

Dungy har den høyeste seiersstatistikken blant trenere både i Buccaneers’ og Colts’ historie.

ESPN kåret for noen år siden Dungy til tidenes 20. beste NFL-trener.

 

Kevin Greene
Posisjon: Linebacker/Defensive End
Lag: Los Angeles Rams (1985-1992), Pittsburgh Steelers (1993-1995), Carolina Panthers (1996 og 1998-1999), San Francisco 49ers (1997)

Når man snakker om de virkelig store pass rushing linebackerne på 80- og 90-tallet nevner man gjerne navn som Lawrence Taylor, Derrick Thomas, Andre Tippett, Rickey Jackson eller Pat Swilling. Vi skal ikke ta noe vekk fra disse eminente spillerne, men hvis du måler en linebackers produksjon ut fra antall sacks er det én mann som overgår dem alle; Kevin Greene. I løpet av Greenes 15 år lange karriere samlet han opp hele 160 sacks, tredje mest i historien og flest av noen linebacker. Det imponerende med Greene er dog ikke bare antallet sacks, men også at han klarte å holde produksjonen oppe over veldig lang tid. Han nådde et tosifret antall sacks i løpet av en sesong hele ti ganger i løpet av karrieren. Det mest imponerende punktet i Greenes karriere kom nok dog i 1996. I en alder av 34 år så det ut som at Greenes karriere var på hell da han forlot tradisjonsrike Pittsburgh Steelers for å spille for Carolina Panthers i det som var lagets andre år i ligaen. I stedet endte Greene opp med 14,5 sack, mest i ligaen, i det han var en hjørnestein i et Panthers-forsvar som tok det unge laget hele veien til NFC Championship Game.

Over 15 år og for fire forskjellige lag ga Kevin Greene alt han hadde i hver eneste kamp.

 

Charles Haley
Posisjon: Defensive End/Linebacker
Lag: San Franscisco 49ers (1986-1991 og 1998-1999), Dallas Cowboys (1992-1996)

Charles Haley er en av de andre store pass rusherne fra 80- og 90-tallet og er et med i den prestisjetunge gruppa på spillere med over 100 sacks i karrieren. Det største og mest kjente med Haley, dog, er ikke hans individuelle prestasjoner, men det han vant som spiller sammen med lagene sine. Haley er nemlig den eneste spilleren i verden som kan tre en Super Bowl-ring på samtlige fem fingre på hånda. Haley var en del av 49ers’ Super Bowl-dynasti på slutten av 80-tallet og vant Super Bowl XXIII og XXIV med 49ers. Det kjente regimeskiftet i laget fra Walsh/Montana til Seifert/Young slo negativt ut for Haley, dog, som ble uvenner med både trener og quarterback. Haley dro videre til Dallas Cowboys og ble dermed et medlem av Cowboys-dynastiet som vant Super Bowl XXVII, XXVIII og XXX.

Haleys fantastiske karriere overskygges dog en del av hans personlighet. Han var en aggressiv og kranglevoren mann som ofte kom i konflikt med de rundt ham. Etter at karrieren var over ble han diagnostisert med bipolar lidelse.

Noen høydepunkter fra Haleys karriere. De to første spillene i videoen er fra da Haley kom tilbake til 49ers etter egentlig å ha lagt opp for å hjelpe dem i sluttspillet. Haley viste at selv om han var gammel og ikke hadde spilt på et år var han fortsatt en veldig god fotballspiller.

 

Marvin Harrison
Posisjon: Wide Receiver
Lag: Indianapolis Colts (1996-2008)

Av Peyton Mannings 530 passing TDs er 112 stykk gått til Marvin Harrison, mer enn noen annen spiller. Harrison er kanskje historiens mest pålitelige wide receiver i den forstand at det alltid vil være en mulighet for å få ballen til Harrison. Med 1 102 mottak i løpet av karrieren ligger han på en 3. plass gjennom historien for mottak, mens hans 128 mottak for en touchdown er 5. flest gjennom historien. Sammen med Manning utgjorde Harrison en av tidenes beste QB-WR-duoer og var en hjørnestein i Colts-angrepet som dominerte ligaen i starten av årtusenet. Harrisons karriere er også merkverdig for hvor stabilt god produksjonen hans var. Mellom 1999 og 2006 fanget Harrison et tosifret antall touchdowns hvert år.

I følge NFL Networks Top 10-liste finnes det ingen bedre kombinasjon enn Manning-to-Harrison.

 

Jimmy Johnson
Posisjon: Trener
Lag: Dallas Cowboys (1989-1993), Miami Dolphins (1996-1999)

Den 25. februar 1989 kjøpte den eksentriske milliardæren Jerry Jones Dallas Cowboys fra Bum Bright, og et nytt kapittel i det som var et av NFLs største lag (muligens allerede da det aller største) skulle bli skrevet. Noe av det første Jones gjorde var å sparke Tom Landry, den eneste treneren Cowboys hadde hatt gjennom lagets nesten 30 år lange historie. Inn kom Jones’ gamle venn Jimmy Johnson. Johnsons første sesong var ikke akkurat en høydare og Cowboys gikk 1-15, men så skulle Johnson gjøre noe som forandret hele NFL-landskapet på 90-tallet. Han ordnet en avtale med Minnesota Vikings om at Vikings fikk running backen Herschel Walker av Cowboys, mens Cowboys fikk så å si alt som eksisterte av fremtidige draftvalg av Vikings. Byttehandelen anses som et av de største ranene i historien, med Cowboys som den store vinneren. Draftvalgene som ble hentet inn ble blant annet brukt på Emmitt Smith, tidenes mestrushende running back, og Darren Woodson, en av Cowboys-historiens største forsvarsspillere. Med Walker-handelen som grunnlag bygde Johnson opp et av de største dynastiene noensinne med 90-tallets Cowboys. Johnson vant Super Bowl XXVII og XXVIII.

Jimmy Johnson forteller om Herschel Walker-handelen som la grunnlaget for Cowboys’ dynasti på 90-tallet.

 

John Lynch
Posisjon: Safety
Lag: Tampa Bay Buccaneers (1993-2003), Denver Broncos (2004-2007)

John Lynch hadde ikke en særlig bemerkelsesverdig start på karrieren i håpløse Buccaneers, men da tidligere nevnte Tony Dungy kom til laget i 1996 og implementerte Tampa 2-forsvaret ble Lynch raskt en av de største stjernene i ligaen. Som strongside safety spilte Lynch en nøkkelrolle i Buccaneers-forsvaret. Rundt årtusenskiftet var han den beste i sin posisjon i ligaen og medlem av et av de beste forsvarene i ligaen, noe som kulminerte i en overlegen seier i Super Bowl XXXVII. På banen var Lynch en fryktløs og knusende takler som aldri la noe imellom i taklingene, men av banen var han en høyt respektert og velaktet mann blant både spillere, fans og media.

Lynch spilte før man hadde god kjennskap til hvor skadelig hodetreff kunne være, og en del av hans taklinger ville nok trukket et flagg i dagens NFL.

 

Orlando Pace
Posisjon: Offensive Tackle
Lag: St. Louis Rams (1997-2008), Chicago Bears (2009)

Orlando Pace er en av tre i årets draftkull som er en finalist i hans første gyldighetsår som Hall of Fame-kandidat. Når man nevner St. Louis Rams i 2000, “The Greatest Show on Turf”, er det gjerne Kurt Warner, Marshall Faulk, Torry Holt og Isaac Bruce man tenker på, Det er nemlig veldig lett å glemme at selv den mest fantastiske quarterback eller running back er ingenting hvis ikke han har en god linje til å blokke for seg. Pace var selve nøkkelen på Rams’ linje da de rundt årtusenskiftet hadde et av tidenes beste angrep. Pace var den beste tacklen i ligaen i Rams’ storhetstid og var en essensiell grunn til hvorfor Warner kunne kaste og Faulk kunne løpe som de gjorde. Over hele karrieren til Pace i Rams samlet laget til sammen opp 50 770 yards med offense, mer enn noe annet lag i løpet av samme periode.

“The Big O”s karriere var en av de mest produktive for noen offensiv linjemann i historien.

 

Junior Seau
Posisjon: Linebacker
Lag: San Diego Chargers (1990-2002), Miami Dolphins (2003-2005), New England Patriots (2006-2009)

Seau er, som Pace, en av de tre som er blitt en finalist i deres første gyldighetsår. Seau ble i 1990 draftet til laget fra hans fødeby, San Diego Chargers, og ble raskt en meget populær mann blant fansen i Sør-California. Gjennom hele 90-tallet hadde han nøkkelrollen i Chargers-forsvaret og han var en gjenganger både på Pro Bowl- og All Pro-laget (den eneste gangen han ikke ble valgt inn var i 1990, rookie-sesongen). Han var med på Chargers eventyrsesong i 1994 hvor de overraskende tok seg hele veien til Super Bowl XXIX. I AFC Championship Game det året hadde Seau 16 taklinger da Chargers kom tilbake fra å ha ligget under med 10 poeng, til tross for at Seau spilte kampen med en skadet rygg. Sent i karrieren var også Seau kaptein og en viktig bidragsyter på New England Patriots da de vant samtlige 16 kamper i regular season i 2007, men det er i hovedsak som kanskje den største Chargers-spilleren gjennom tidene at Seau vil bli husket.

Seau møtte et tragisk endelikt da han i 2012 begikk selvmord ved å skyte seg selv i brystet. Seaus hjerne er i ettertid blitt undersøkt og det viste seg at Seau led av kronisk traumatisk encefalopati, antakeligvis som en følge av mange år med fotball. Seau er i den sammenheng blitt et symbol for de som kjemper for sikkerhetsreformer i fotball og mer forskning på hva hodeskader i sporten har av langtidsvirkninger.

Denne videoen med høydepunkter fra Seaus karriere ble laget kort tid etter hans død som en hyllest til Seau.

 

Will Shields
Posisjon: Offensive Guard
Lag: Kansas Ciy Chiefs (1993-2006)

Will Shields spilte 224 kamper over hans 14 sesonger lange karriere i Chiefs. Rask hoderegning vil dermed si at han spilte eksakt 16 kamper per sesong, altså hver eneste en. I 14 år var det en ting som var konstant med Chiefs, Will Shields var med. I 12 år, fra 1995 til 2006, var det også noe som var konstant med Pro Bowl, nemlig at Will Shields var med. Ingen spiller har deltatt i flere Pro Bowls. Høydepunktet i Shields’ karriere var nok 2003. Det året vant han Walter Payton Man of the Year-prisen samtidig som han ledet en fantastisk offensiv linje som la grunnlaget for at Chiefs hadde det høyest-scorende angrepet i ligaen og running backen Priest Holmes satte en NFL-rekord med 27 rushing touchdowns i en sesong. I tillegg til å ha hjulpet Holmes til å bli en av kun to spillere i historien med to påfølgende sesonger med over 20 rushing touchdowns blokket Shields også for Marcus Allen i starten av karrieren.

I denne videoen ser vi Shields oppe mot en annen potensiell fremtidig Hall of Famer, Ray Lewis. Shields gikk ut av den duellen på topp, både på metaforisk og bokstavelig vis.

 

Kurt Warner
Posisjon: Quarterback
Lag: St. Louis Rams (1998-2003), New York Giants (2004), Arizona Cardinals (2005-2009)

Kurt Warner er den tredje på denne lista som er en Hall of Fame-finalist i sitt første gyldighetsår. Warners historie er en av de store rags-to-riches-historiene i NFL. Warner fikk ikke starte for sitt college Northern Iowa før han var i sitt seniorår, men da han endelig fikk spillet gjorde han det godt nok til at han klarte å komme på noen av NFL-lagenes radar. Han gikk gjennom 1994-draften uten å bli draftet, men fikk en sjanse hos Green Bay Packers som free agent. Med konkurranse fra Brett Favre, Mark Brunell og Ty Detmer ble Warner fort overflødig i Packers og han ble droppet fra laget før sesongen begynte. Uten lag som var villige til å forsøke seg på han endte Warner opp med å dra hjem til Iowa og jobbet i en periode som ryddegutt i en lokalbutikk. Året etter, dog, skulle han få en sjanse til å spille Arena-fotball med Iowa Barnstormers. Warner tok godt vare på sjansen og gjorde ting veldig skarpt i AFL. Skarpt nok til at han igjen ble lagt merke til i NFL, og i 1998 ble han plukket opp av St. Louis Rams. Rams sendte først Warner til å spille i NFL Europa for Amsterdam Admirals, hvor Warner gjorde sine ting veldig bra. Warner kom tilbake til Rams, hvor det var meningen at han skulle være backupen til Trent Green.

Før 1999-sesongen røk korsbåndet til Trent Green, og Warner var plutselig Rams’ starting quarterback. De fleste antok der og da at Rams’ sesong var over, men i stedet ledet Warner Rams til seier i Super Bowl XXXIV med en helt fantastisk sesong som overrasket hele NFL-verdenen og endte med prisen både som NFL MVP og Super Bowl MVP for Warner. Med Warner som quarterback hadde Rams deres berømte offense, “The Greatest Show on Turf”, et av de beste angrepene i historien. Warner vant MVP-prisen i ligaen på nytt igjen og ledet Rams tilbake til Super Bowl i 2001-sesongen, men Rams tapte denne gangen finalen. Syv år senere ble Warner den andre quarterbacken i historien til å starte en Super Bowl for to forskjellige lag da han ledet Arizona Cardinals til Super Bowl XLIII, hvor det dessverre igjen ble tap. Året etter valgte Warner å legge opp.

Warners tre Super Bowl-opptredener er rangert som nr. 1, 2 og 3 på listen over flest passing yards av en quarterback i en Super Bowl. Warner er den eneste quarterbacken med mer enn 1000 passing yards til sammen i Super Bowl over mindre enn 4 opptredener.

En samling av høydepunkter fra Warners karriere i NFL.

 

This poll is closed! Poll activity:
start_date 04-12-2014 23:27:35
end_date 30-01-2015 23:59:59
Poll Results:
Hvilke (du kan stemme på inntil 7 av dem) av årets 15 finalister vil du helst se i Hall of Fame?

Legg inn en kommentar