«Grunnlaget for å ha et landslag har i mange år vært i minste laget når vi snakker om spillere, spesielt på aldersbestemt amerikansk fotball. Med en svært liten bredde, så er det også en liten topp – og interesserte i å være med å utgjøre en topp er i seg selv en liten gruppe.»
Disse ordene ble felt for 2 år siden av vår egen redaktør, JM Henriksen, som tilsvar på spørsmål om hvorfor Norge ikke hadde hatt landslag på flere år. Dette gjorde undertegnede nysgjerrig på tallene bak, med følgende problemstilling: Stemmer dette fortsatt?
Det begynner å bli lenge siden norske lag målte krefter internasjonalt. For tiden ligger landslaget brakk, og sist gang et norsk klubblag konkurrerte i europeisk sammenheng var i 2009. Det blir nesten vanskelig å se for seg at Norge for 8 år siden hadde hele to lag inne i EFAF Euro Top 20 (Vikings og 1814s), og det føles enda merkeligere å tenke på at nevnte lag, på forskjellige tidspunkt, har nådd sluttspill i flere europeiske klubbturneringer (2000 Vikings og 2006 1814s).
Under samme periode har våre naboland deltatt med flere klubblag i europeiske turneringer – og gjort det særdeles godt. Helsinki Roosters fra Finland vant IFAF Champions League i 2014, og svenske Carlstad Crusaders vant samme turnering i 2015. I tillegg har danskene deltatt med et lag hvert år.
Nå bør det nevnes at IFAF Champions League ikke lenger inkluderer tyske eller østerrikske lag (hvilket EFAF sin Champions League gjorde under 2000-tallet) da disse har besluttet å samle sine topplag med respektive millionbudsjetter i Big 6 som oppsto da IFAF/EFAF feiden nådde sitt høydepunkt i 2014. Heia idrettspolitikk. Men tilbake til saken.
Så hvorfor deltar ikke lenger norske lag i Europa? Dette finnes det sikkert flere svar på. I hovedsak ble det etterhvert fryktelig dyrt for norske lag å delta i europeiske klubbturneringer. Påmeldingsavgiften økte og økte, og i tillegg kom gjerne reiseutgiftene. Avgiftsnivået for europeiske turneringer var også noen av årsakene til at det «europeiske skisma» mellom IFAF/EFAF opprinnelig oppsto. Så må vi heller ikke glemme finanskrisen på slutten av forrige tiår, som bidro til å tørke inn et allerede labert sponsormarked her i landet, i særdeleshet for en liten idrett som vår. Denne gjorde også sitt for å heve terskelen for interesserte klubber å delta i internasjonale klubbturneringer.
En annen årsak kan også være så enkelt at vi ikke har gode nok spillere. Landslaget måtte melde pass grunnet manglende interesse/for dyrt for spillerne – men hadde resultatet mot Russland vært annerledes er det undertegnedes mening at utgiften for å delta ikke ville være til hinder. Alt blir lettere når man gjør det bra.
Det kan argumenteres for at nivået på amerikansk fotball i Europa har økt betraktelig de siste årene. Vi ser europeiske spillere, som aldri har spilt college, bli signert av NFL-lag. Seriene i Tyskland og Østerrike spesielt bærer preg av å nærme seg profesjonelle ligaer med store budsjetter, noe som gjerne genererer mer interesse, og tiltrekker seg flere atleter som tidligere kanskje ville valgt andre idretter. Kan det hende at nivået her i landet har stått litt på stedet hvil de siste årene? Kan det være at fokuset på kvantitet har gått på bekostning av kvalitet?
Her i landet har fokuset de siste 5 årene ligget på medlemsvekst. Forbundet iverksatte «Prosjekt 1.500» i 2010 som skulle gli over i «Prosjekt 2.000» for 2014. Tallene 1.500 og 2.000 reflekterer her antall medlemmer man skulle være ved idrettsregistreringen nevnte år. Klubbene har via ledersamlinger gitt sin tilslutning til denne satsingen, med utgangspunktet i at man er i behov av en større bredde for igjen å bygge en sterkere topp.
Dette har gitt resultater. Tallet 2.000 ble nådd allerede i 2013, samme år ble vi også 25 klubber. Greit nok, ikke alle av disse 25 klubbene deltar i seriespill, og av de over 2.000 medlemmene vi har er ikke alle lisensierte spillere. I 2015 var det 1.389 som løste lisens. Dette er fortsatt et godt stykke unna der vi ønsker å være – selv om det er en forbedring.
Så hvor langt bør vi sikte på å nå? Når er bredden «stor nok» til at vi bør begynne å se en bedring av «toppen»?
Det er en kjensgjerning at det en er større sannsynlighet for å finne riktig gode utøvere jo flere utøvere man har innen en idrett. Når vi har 1.400 lisensierte spillere, som er en drøy promille av antall spillere i USA, sier det seg selv at vi ikke har statistikken på vår side. Ikke har vi befolkningstallet heller – så sammenligningen blir fåfengt. Men om vi sammenligner oss med våre naboland – hvordan ser det ut der?
Finland er et land vi kan sammenligne oss med befolkningsmessig. Finnene begynner å få en lang historie med å gjøre det godt internasjonalt. Finland kan også vise til det største antall lisensierte spillere i Norden sett opp mot befolkning, hele 2.800 lisenser fordelt på 5.400.000 innbyggere (0.05%). Finland kan også vise til 34 klubber som deltar i serie.
For 20 år siden var Danmark og Norge på samme nivå. I år 2000 var danskene 549 lisensierte spillere. Så skjedde det noe. Det som nå bare er kjent som «Zulu-effekten«, bidro til å nesten tidoble antall utøvere på under et tiår. Danmark, som er og et land med tilsvarende innbyggertall som Norge, hadde 2.397 lisensierte spillere i 2015, riktignok et godt stykke ned fra de over 4.000 de oppga å ha i 2008 – men fortsatt flere spillere pr innbygger enn i Norge (0,04%).
Sverige er nesten 9.500.000 innbyggere, hvilket gjør Svenskene til det desidert største landet i Norden målt på populasjon. Svenskene kan vise til samme antall utøvere som Norge fordelt på befolkning (0,03%). Men så er de dobbelt så mange også. Svenskene kunne vise til 3.300 lisenser for 2015.
Et lite tilleggsperspektiv er at svenske klubber er en del større enn både i Norge og Finland. Svenskene har 3.300 lisenser fordelt på «kun» 34 klubber. Dette gir oss et snitt på nesten 100 utøvere pr klubb. I Norge er det vel kun noen få klubber som kan vise til tilsvarende tall.
Så hva er status for Norge? For 2015 oppgir forbundet den nette sum av 1.389 betalte lisenser. Lavt tall? Ja. Men ikke så altfor ille sett opp mot befolkning. Om vi runder opp til 1.400 så ligger vi på nivå med svenskene (0.03% av befolkning). Mye av veksten har kommet i senere år, og det kan ta noe tid før effekten viser seg rent nivåmessig. I tillegg er klubbene våre små av størrelse.
Så hvor mange må vi begynne å bli, før vi kan si oss «fornøyd»? Hvor mange utøvere må vi være før vi ikke lenger kan skylde på at vi er for få fotballspillere i Norge?
Fornøyde kan vi vel aldri bli, men om vi skal forsøke å dra et snitt mellom våre 3 naboland bør målet være at 0,04% av Norges befolkning bestemmer seg for at fotball er gøy. Og begynner å spille. Av en befolkning på 5,4 millioner vil dette utgjøre rett under 2100 lisensierte utøvere. Om vi i tillegg tar høyde for at klubbene i Norge er noe mindre enn i eksempelvis Sverige, og mer på nivå med finnene, må vi opp i 30 (aktive) klubber.
Men vent nå litt; Forbundet oppgir 31 klubber på sine sider. Jo – det stemmer. Men så var dette med aktivitet da…..
Med tanke på utgangspunktet vårt i dag, har vi fortsatt en vei å gå. Men vi er nærmere enn vi var for 5 år siden. Vi har fått en liten, men stabil og til dels spennende toppserie. Vi har tilvekst på lavere nivåer, og ikke minst på yngre nivåer der vi for i år kan vise til den største U-17 serien noensinne. Utfordringene med at lag trekker seg fra serie er færre enn for noen år siden, selv om 2016-sesongen har vært en liten nedtur i så henseende. Så vi er på vei.
Så hvor bør vi legge fokuset fremover nå? Skal det fremdeles legges trykk på å øke antall klubber, å spre klubbene geografisk og på den måten øke sportens «fotavtrykk» over vårt langstrakte land og få flere utøvere? Eller skal vi heller sørge for å stabilisere og hjelpe våre allerede etablerte klubber med å øke aktivitetsnivået på de nivåer den enkelte klubb mangler (gjerne yngre nivåer) gjennom målrettede tiltak?
Hva mener du?
