Lagprofil: Seattle Seahawks

NFCs representant i Super Bowl XLIX ble Seattle Seahawks. I denne artikkelen skal vi se nærmere på laget fra Seattle og deres historie.

De kalde fakta

  • Divisjon: NFC West (2002 – i dag, 1976), AFC West (1977-2001)
  • Ligamesterskap: 1 – Super Bowl XLVIII (2013)
  • Conferencemesterskap: 3
  • Divisjonsmesterskap: 9 (7 i NFC West og 2 i AFC West)
  • Eier: Paul Allen
  • General Manager: John Schneider
  • Hovedtrener: Pete Carroll

 

Etableringen av et lag i Seattle

I forbindelse med ligasammenslåingen av NFL og AFL i 1970 ble det besluttet at ligaen skulle utvides fra 26 til 28 lag. Grupper av forretningsmenn fra flere ulike byer i USA gikk sammen om å by på retten til å ha et NFL-lag, og i 1974 stod fem byer igjen og kjempet om de to utvidelsesplassene. I tillegg til Tampa i Florida, Phoenix i Arizona, Memphis i Tennessee og Honolulu i Hawaii var Seattle i Washington med i kampen om en plass i ligaen. I april det året ble Tampa gitt den første utvidelsesplassen, og i juni fikk Seattle den andre.

Det var dog fortsatt ikke klart hvordan det nye laget ville bli seende ut, da to ulike grupper i Seattle kjempet om retten til å drive det nye laget – Seattle Kings, ledet av den Minneapolis-baserte entreprenøren Wayne Field og Seattle Professional Football, ledet an av Nordstrom-familien. Nordstrom-familien hadde tjent seg rik på deres varehuskjede kalt Nordstrom. For oss skandinaver kan det være artig å nevne at grunnleggeren av selskapet, John Nordstrom, hadde hatt navnet Johan Nordström før han emigrerte fra Luleå i Sverige til USA i en alder av 16.

Transformeringsmaske

Denne masken, brukt av de lokale Kwakwaka’wakw-indianerne, var inspirasjonen for den første Seahawks-logoen.

Nordstrom-familien og Seattle Professional Football vant kampen mot Seattle Kings, og fikk rettighetene til å drive et profflag i Seattleområdet. Field ba Nordstrom om å kalle laget Seattle Kings, slik Field hadde gått inn for, men Nordstrom falt isteden for navnet Seattle Seahawks, til glede for alliterasjonsentusiaster og frustrasjon for ornitologer i all ettertid. En seahawk er egentlig bedre kjent som en osprey på engelsk, og tilhører en distinkt familie av rovfugler som ikke egentlig er en del av haukefamilien på tross av navnet. På norsk kalles den en fiskeørn, men den er ikke i samme familie som de andre ørnene heller. Men nok om fugler nå altså, dette er tross alt en fotballblogg.

Lagets første sesong i NFL ble satt til 1976. Det var et ønske fra NFL om at de to nye lagene skulle spille mot samtlige 26 andre lag i ligaen i løpet av de to første årene. Derfor ble Seahawks plassert i NFC og Tampa Bay Buccaneers i AFC i 1976, før de byttet conferences året etter.

 

Steve Largent

Før Seahawks kunne begynne å spille i NFL måtte de dog selvsagt ha et lag. Laget ble bygget opp i løpet av 1976 over to forskjellige drafts. Først en expansion draft, hvor Seahawks og Buccaneers byttet på å velge ubeskyttede spillere fra de andre lagene i ligaen, og så i standarddraften for det året. Seahawks valgte til sammen over de to draftene hele 64 forskjellige spillere, men artig nok var ikke spilleren som kanskje står som den største i Seahawks-historien blant de 64 valgene.

Steve Largent

Steve Largent, her i aksjon mot Minnesota Vikings.

Fysisk sett var det ingenting forferdelig imponerende ved Universitetet i Tulsa i Oklahomas wide receiver Steve Largent. Med en høyde på 5’11” (180cm) var han ikke blant de største spillerne, og med et 40-yards-løp på 4,6 sekunder var han ikke blant de raskeste heller. Han hadde riktignok lagt bak seg to meget gode år i collegeserien og var den spilleren med flest mottaks-yards og mottaks-touchdowns i college det året, men pga hans fysiske mangler var han ikke blant de mest ettertraktede spillerne i draften i 1976. Han endte opp med å falle til den fjerde runden i draften før han endelig ble tatt av Houston Oilers.

Largent klarte ikke å imponere i pre-season og var på vei til å bli droppet fra laget like før sesongen skulle begynne, da Seahawks tilbød Oilers et åttenderundevalg i draften året etterpå for Largent. Oilers slo til og Largent ble sendt til det ferske laget i Seattle som holdt på å gjøre seg klar til sin første NFL-kamp. Da Largent fjorten år senere valgte å legge skoene på hylla etter en karriere hvor han hadde satt så å si samtlige rekorder det er mulig å sette for en wide receiver i NFL var det ingen i Seattle som noen gang angret på det åttenderundevalget de sendte til Houston.

Largent hadde ikke høyden eller hurtigheten, men han gjorde opp for det ved å ha noen av de sikreste hendene NFL noen gang har sett og en uslåelig vilje til å alltid komme seg ett steg lenger eller ett hakk høyere. Largent ble valgt inn i fotballens Hall of Fame i 1995, bare 6 år etter at han forlot ligaen. Etter karrieren dro Largent hjem til Oklahoma og begynte en karriere i politikken som en konservativ republikaner, men i vanligvis så liberale Seattle er han allikevel en av de største heltene i byen.

 

De trange første årene

Til tross for at Seattle fant sitt “face of the franchise” allerede i deres første år i ligaen måtte de gjennom de samme voksesmertene som alle andre expansion-lag i NFL må gjennom. De hentet inn Minnesota Vikings’ defensive linjetrener Jack Patera, som hadde vært med på å bygge opp Vikings’ legendariske “Purple People Eaters”-forsvar, til å være deres hovedtrener, men med et nytt og uerfarent mannskap var det vanskelig for Patera å gjenskape suksessen han hadde hatt i Minnesota. Den første sesongen vant Seahawks kun to kamper og den neste kun fem, men sakte men sikkert bygde Patera opp et lag i Seattle.

Jack Patera

Jack Patera, Seahawks’ første trener (fra 1976 til 1982).

I 1978, lagets tredje sesong, vant Seahawks hele ni kamper samtidig som Patera vant prisen for årets trener. Ni seire ble det også i 1979, men dessverre for Seahawks var det ikke nok til å ta dem til sluttspillet noen av årene. Etter dette fulgte noen flere magre år som kulminerte i en bitter strid mellom Patera og spillerne i løpet av streikeåret i 1982 (da syv av sesongens kamper forsvant grunnet streik), og Pateras påfølgende avskjed i Seattle uten at han hadde klart å ta laget til sluttspillet.

Patera var forøvrig ikke alltid en veldig god venn med media i Seattle. Etter et tap skal han ha åpnet en pressekonferanse med spørsmålet “Any questions?”, og så forlatt rommet bare noen sekunder senere. Sånn sett kan man vel si at Patera startet en tradisjon som holdes ved like i Seattle den dag i dag.

 

Det første forsøket i sluttspillet

Dave Krieg og Jim Zorn

Dave Krieg (t.v.) og mannen han tok over for, Jim Zorn (t.h.).

Seattle fikk sin første smak på suksess bare året etter Pateras avskjed, dog, da de hentet inn Bills’ hovedtrener Chuck Knox. I tillegg til overgangen fra Patera til Knox skjedde en annen stor forandring i Seattle i 1983. Etter åtte kamper, og med en seiersstatistikk på 4-4, valgte Knox å bytte ut quarterback Jim Zorn, som hadde vært Seahawks’ quarterback siden starten, med backupen Dave Krieg. Med Krieg ved roret vant Seahawks fem av deres siste åtte, gikk 9-7 for sesongen, tok en andreplass i divisjonen og en plass i sluttspillet som et wild card-lag.

Seahawks første sluttspillkamp ble en festlig affære for laget. Laget ble båret frem av et godt angrep bestående av rookie-running backen og pro bowleren Curt Warner, den treffsikre quarterbacken Dave Krieg og selvsagt wide receiveren Steve Largent. Motstanderne, Denver Broncos, ble feid til side 31-7. Seahawks’ aller første sluttspill-touchdown var forøvrig, passende nok, signert lagets store helt Steve Largent.

Chuck Knox

Trener Chuck Knox ble båret av banen etter den overraskende seieren mot Dolphins. Kampen ble forøvrig Seahawks’ første og eneste borteseier i sluttspillet frem til 2012.

Uken etter ventet et møte med Miami Dolphins. Dolphins var store favoritter, de var de regjerende AFC-mesterne og de hadde vunnet hele 12 kamper i løpet av sesongen, mye takket være årets rookie i NFL, quarterbacken Dan Marino. Marino hadde en ujevn kamp mot Seattle i en jevn kamp, der han kastet to touchdowns, men også to interceptions. Avgjørelsen kom dog på special teams. Først tok Seahawks ledelsen 24-20 med lite tid igjen, så tvang de frem en fumble av Dolphins på det påfølgende avsparket. Fumblen førte til et field goal for Seahawks og stillingen 27-20, før Dolphins atter en gang fumblet på Seahawks’ avspark og Seahawks kunne løpe ut tiden uten at Dolphins fikk muligheten til å forsøke å ta seg inn i kampen igjen.

På deres første forsøket i sluttspillet hadde Seahawks mirakuløst tatt seg helt til AFCs mesterskapskamp og et møte med Los Angeles Raiders om retten til å spille i Super Bowl. Mye av Seahawks’ suksess i sesongen til da kunne tilskrives quarterbackbyttet, men i sesongens største kamp skulle de dessverre stifte bekjentskap med den andre siden av Dave Krieg. Krieg fikk etterhvert et rykte på seg for å være en quarterback som kunne svinge veldig i prestasjonene, mot Raiders gikk det virkelig dårlig. Seahawks evnet ikke å score i den første halvdelen av kampen og da Krieg ble byttet ut i tredje periode hadde han bare fullført tre pasninger til Seahawks-spillere, like mange som han hadde kastet til Raiders-spillere. Raiders vant til slutt 30-14, og sesongen endte i skuffelse for overraskelseslaget Seahawks.

Knox tok Seahawks til sluttspillet tre ganger til, og vant også deres første divisjonsmesterskap i 1988, men laget klarte aldri å ta seg tilbake til mesterskapskampen i AFC før Knox forlot laget i 1991.

 

Relokalisering til Anaheim

Seahawksfans

Behrings flytteplaner førte til mobilisering av fans utenfor Seahawks’ hjemmebane, The Kingdome.

Nordstrom-familien hadde solgt Seahawks til eiendomsutvikleren Ken Behring i 1988. Laget vant divisjonen sin med Behring som eier i deres første sesong, men etter det fulgte mange dårlige sesonger i Seattle. Behring ble etterhvert misfornøyd med situasjonen, og også misfornøyd med lagets hjemmebane, The Kingdome. Da både Raiders og Rams forlot Los Angeles etter 1994-sesongen var Behring blant de første som drømte om mulighetene som lå i å utvikle en fanbase i Los Angeles.

I 1996 flyttet Behring hele staben til laget til Anaheim like utenfor Los Angeles med hensikten om at resten av laget også skulle flytte etter. Søksmål fra byen Seattle og trusler fra NFL om dagbøter fulgte, og Behring måtte etterhvert flytte alle tilbake til Seattle igjen. Da han innså at han ikke fikk flyttet på laget valgte Behring året etter å selge laget til Seattle-gutten Paul Allen, en av Microsofts grunnleggere.

 

Holmgren-eraen

Mike Holmgren og Shaun Alexander

Mike Holmgren og Shaun Alexander, to av de viktigste brikkene i Seahawks’ suksess på tidlig 2000-tall.

Seahawks har hatt en stadig positiv utvikling med Allen som eier. Mye av det er takket være treneren Mike Holmgren, som ble hentet inn i 1999. Holmgren vant AFC West-divisjonen i sin første sesong og tok Seahawks til sluttspillet for første gang siden 1988. Året etter draftet Holmgren running backen Shaun Alexander i draftens første runde, før han i 2001 hentet inn Green Bay Packers’ backup-quarterback Matt Hasselbeck (Holmgren hadde forøvrig tidligere draftet Hasselbeck til Packers da han var trener der). Med Alexander og Hasselbeck på plass i angrepet hadde Holmgren lagt grunnlaget for Seahawks’ første virkelige storhetsperiode.

Som en følge av NFL-utvidelsen i 2002 ble Seahawks flyttet fra AFC West til NFC West, divisjonen de hadde tilbrakt debutsesongen i 1976 i. Seahawks ble et umiddelbart maktsentrum i deres nye divisjon. Fra 2003 til 2007 gikk de til sluttspillet hvert år, mellom 2004 og 2007 tok de også fire divisjonsmesterskap på rad. Av disse var det 2005-sesongen som ble den aller største.

Matt Hasselbeck

Matt Hasselbeck med George Halas-trofeet etter seieren over Carolina Panthers i mesterskapskampen i NFC.

I dag forbindes kanskje Seahawks aller mest med et knallhardt forsvar, men i 2005 var det angrepet som bar laget frem. Bak en knallsterk offensiv linje med All-proene Walter Jones og Steve Hutchinson løp running backen Alexander inn hele 27 touchdowns (en tangering av NFL-rekorden på det tidspunktet) og over 1800 yards, nok til at han vant prisen for ligaens mest verdifulle spiller. Hasselbeck hadde også kanskje sin aller beste sesong som en Seahawk det året, og kombinasjonen av de to ledet Seahawks til flere poeng enn noe annet lag i ligaen, en seiersstatistikk på 13-3 og førsteseed i NFC.

Den første sluttspillkampen mot Washington Redskins så tidlig ut som den skulle ende i katastrofe for laget som da ikke hadde vunnet en sluttspillkamp på 21 år. Alexander måtte forlate banen med en hjernerystelse tidlig og Seahawks var uten sitt viktigste våpen. De klarte allikevel å overleve til neste runde med en 20-10-seier, og da Alexander var tilbake uka etterpå i mesterskapskampen i NFC i dødelig form var det ingen tvil. Han løp hele 34 ganger for to touchdowns og 132 yards i det han bar Seahawks til en enkel seier, 34-14 over Carolina Panthers. Seahawks var endelig klare for sin første Super Bowl, Super Bowl XL mot Pittsburgh Steelers.

Bill Leavy

Hoveddommer Bill Leavy måtte tåle hardere kritikk enn det som vanlig er etter Super Bowl XL.

Et lags første opptreden i en Super Bowl er gjerne noe man vil huske lenge, og i Seattle vil nok denne kampen aldri glemmes. Ikke på grunn av spillet, men på grunn av dommerne. Steelers vant 21-10, men etter kampen var det dommernes avgjørelser alle snakket om. Blant annet fikk Seahawks en tidlig touchdown annulert for offensiv pasningsinterference og en viktig pasning i fjerde periode annulert for holding. I Seattle er det få, om noen, som er enige i de avgjørelsene den dag i dag. Hvor mye dommerne påvirket kampen skal ikke vi ta stilling til her, men vi noterer oss at dommeravgjørelsene i Super Bowl XL er de mest kontroversielle i noen av de nyere Super Bowlene, i hvert fall.

 

Pete Carroll og tiden etter Holmgren

Marshawn Lynch

2010-sesongen var Matt Hasselbecks siste i Seattle, og Marshawn Lynch og Pete Carrolls første. Seattle tok seg til sluttspillet med bare syv seiere i grunnspillet og slo så meget overraskende de regjerende mesterne New Orleans Saints i sluttspillet, mye takket være Lynchs berømte “Beast Quake”-løp.

Super Bowl XL skapte noen dype sår i Seahawks, som dessverre aldri ble leget i Holmgren-eraen. Alexander, som signerte historiens største kontrakt for en running back etter 2005-sesongen, gikk glipp av flere kamper de neste to årene pga skader, før Seahawks valgte å frigi ham fra laget etter 2007-sesongen. Holmgren valgte å trekke seg etter 2008-sesongen, og Hasselbeck forsvant til Tennessee Titans på et litt trist og bittert vis etter 2010-sesongen etter at han ikke klarte å komme til enighet om en ny kontrakt med den nye GM/trener-duoen John Schneider og Pete Carroll.

Seahawks så egentlig mest ut som de var på vei utenfor stupet da Holmgren-eraen tok slutt, men som vi nå vet har de i stedet nådd nye høyder på rekordtid. Carroll har raskt bygd opp et kanskje historisk godt forsvar i Seattle. Samtidig har han et fungerende angrep, med running backen Marshawn Lynch som kom fra Buffalo Bills i 2010 og den unge quarterbacken Russell Wilson som ble draftet i 2012 som de to hjørnesteinene.

LOB

F.v.: Earl Thomas, Richard Sherman og Kam Chancellor er de tre mest kjente medlemmene av Seahawks’ fryktede secondary, den såkalte Legion of Boom. Artig nok spiller det fjerde opprinnelige LoB-medlemmet, Brandon Browner, nå fotball for Super Bowl-motstander New England Patriots.

Carroll ledet Seahawks til en imponerende og dominerende seier i Super Bowl i fjor, og nå er de tilbake, klare for å bli det første laget til å vinne to på rad siden New England Patriots for ti år siden. Passende nok er det nettopp da også Patriots som skal forsøke å stoppe dem fra å klare den bragden. Seahawks har det som skal til for å bli husket som selve dynastiet for 2010-tiåret i NFL, men mye avhenger av resultatet i årets Super Bowl. Er Carrolls mannskap klare for utfordringen? Tiden vil vise.

Én kommentar

Legg inn en kommentar