Fra grønne gress til hvite hus – om amerikansk fotball og amerikansk politikk

Den årvåkne leser har kanskje fått med seg at det skal avholdes valg i USA denne natten, der Hillary Clinton og Donald Trump og et par andre som ingen gidder å huske navnet på forsøker å bli president. Nå handler riktignok ikke denne siden om politikk, den handler om fotball, men som vi skal se i denne artikkelen kan samspillet og sammenhengen mellom de to – politikk og fotball – tidvis være både spennende og artig. Fotball er tross alt en av de mest prominente bestanddelene i amerikansk kultur og derfor er det kanskje ikke så rart at det noen ganger har vært overlapping mellom fotballen og politikken.

 

Theodore Roosevelt og fremoverpasningen

Theodore Roosevelt, mannen som reddet fotball

Theodore Roosevelt, mannen som reddet fotball

Vi kan likegodt begynne helt tilbake ved starten, i fotballens spede barndom. Året var 1905 og Theodore Roosevelt var inne i sitt fjerde år som president. NFL eksisterte ikke ennå og det lille som var av proff-fotball var stort sett preget av uorganiserte lag som dukket opp og forsvant med stor hyppighet. Universitetsfotball var populært, selv om sporten så meget annerledes ut fra det den gjør i dag. Fremoverpasninger var ikke tillat, og som en følge av dette bestod så å si alle spill av én mann som løp med ballen og 10 medspillere som blokket for ham i en klynge. Se for deg to lag i goal line-formasjon og en running back som løper rett frem, og så se for deg at hele kampen består utelukkende av denne typen spill. Ikke overraskende ble det mange skader med denne spillestilen, og dessverre ble det også mange dødsfall. I 1905 døde 18 spillere mens de spilte fotball og i USA vokste det frem en ikke ubetydelig gjeng mennesker som ønsket å forby hele sporten. Heldigvis var ikke President Roosevelt blant disse.

En politisk tegneserie fra 1906 gjør narr av de nye fotballreglene.

En politisk tegneserie fra 1906 gjør narr av de nye fotballreglene.

Fotball var i følge Roosevelt en viktig del av samfunnet og en sport som ga mye god lærdom til unge menn. Samtidig skjønte han at sporten ikke ville kunne bestå dersom den ble forbundet med død og forferdelighet. Roosevelt mente den beste løsningen var å innføre fremoverpasningen. Med muligheten til å kaste ballen fremover ble lagene nødt til å spre spillerne sine mer utover, slik at de store og dødelige klyngene ble fjernet. Roosevelt kontaktet Walter Camp, mannen bak fotballreglene, men Camp var ikke særlig interessert i å forandre på reglene. Roosevelt kontaktet derfor andre viktige figurer for å se hvem han kunne alliere seg med. En av dem var Paul Dashiell, leder av regelkomiteen og professor ved det amerikanske marineakademiet. Roosevelt informerte Dashiell om at han som president hadde makt til å gi ut forfremmelser ved akademiet, samtidig som han forklarte Dashiell hvorfor han syntes fremoverpasningen burde innføres i fotball, og dermed gikk det som det måtte gå og fremoverpasningen ble innført i fotball.

 

Win one for the Gipper

Ronald Reagan, "The Gipper"

Ronald Reagan, “The Gipper”

Selv om fremoverpasningen ble tillat etter 1905-sesongen skulle det ta en del år før den ble en akseptert del av fotballen. Blant universitetene på østkysten var det veldig liten vilje til å begynne å kaste ballen, men ute i midt-vesten var det en del universiteter som var villige til å eksperimentere. Et av dem var Notre Dame, der den legendariske norskamerikaneren Knute Rockne først var spiller og senere trener. Det ble laget en film om Knute Rockne i 1940 med tittelen Knute Rockne, All American. Kanskje den mest minneverdige scenen i filmen er den der en av Rocknes spillere, George Gipp, ligger for døden og ber Rockne om å si til gutta på laget at de skal gå ut og “win one for the Gipper” en gang. Skuespilleren som spilte George Gipp i denne filmen var ingen ringere enn Ronald Reagan, og da han 40 år senere ble valgt til president var “win one for the Gipper” et av slagordene han brukte i valgkampen.

 

Gerald Ford og Universitetet i Michigan

Gerald Ford (48) og Willis Ward (61) for Michigan Wolverines

Gerald Ford (48) og Willis Ward (61) for Michigan Wolverines

Ronald Reagan spilte en universitets-fotballspiller på film før han ble president, men Gerald Ford var en universitets-fotballspiller i virkeligheten. Ford spilte center og linebacker for universitetslaget Michigan Wolverines, og var med på å vinne to nasjonale mesterskap for jervene i 1932 og 1933. Fords beste sesong, dog, kom i 1934, da han ble kåret til Michigans Most Valuable Player for det året. Dessverre for Ford var han det året en god spiller på et dårlig lag, som kun vant én kamp gjennom hele sesongen. Den ene seieren var mot Georgia Tech, i en kamp som som skapte politiske kontroverser i det segregerte Amerika på 30-tallet. Georgia Tech nektet nemlig å spille mot Michigan hvis deres afroamerikanske spiller Willis Ward deltok i kampen. Michigan valgte etter heftige debatter å gå med på Georgia Techs krav, men da annonserte Ford at han nektet å delta i solidaritet med Ward. Ford gikk til slutt med på å spille kampen, men ikke før Ward selv hadde bedt ham om å spille. I hans senere politiske karriere var det positivt for Ford å kunne vise til standpunktet han hadde tatt mot segregering allerede på 30-tallet.

Vince Lombardi ville fått alle stemmene i Wisconsin.

Vince Lombardi ville fått alle stemmene i Wisconsin.

Som en kuriositet kan man nevne at Gerald Ford er den eneste presidenten i amerikansk historie som aldri har mottatt en stemme i et presidentvalg. Han ble nemlig først utnevnt til visepresident etter at den sittende visepresidenten, Spiro Agnew, måtte trekke seg. Senere måtte også Richard Nixon trekke seg over Watergate-skandalen (eller Watergategate, som den vel ville blitt hetende i dag) og dermed var plutselig Ford president uten noe demokratisk valg. Sånn sett burde han egentlig være mer stolt av MVP-prisen han vant i Michigan mange år tidligere, ettersom det var en pris som ble stemt frem av hans lagkamerater.

Før Agnew og senere Ford ble Nixons visepresident hadde forøvrig Nixon vurdert en helt annen fyr – Vince Lombardi. Packers-treneren Lombardi var så populær i USA på grunn av fotball at Nixon anså det som en stor fordel å kunne ha Lombardi på laget under valgkampen til tross for at han ikke hadde noen politisk erfaring. Det var bare et problem, katolske Lombardi var en hardnakka demokrat. Dermed måtte republikaneren Nixon ut på leting etter en annen kandidat som til slutt ble Agnew.

 

Steve Largent i Hall of Fame og House of Representatives

Steve Largent (t.v.) feirer NFC-seieren til Seahawks.

Steve Largent (t.v.) feirer NFC-seieren til Seahawks.

Gerald Ford er den eneste tidligere presidenten med en habil fotballkarriere, men han var aldri innom NFL. En som derimot har gjort det skarpt både i NFL og i politikken er Steve Largent. Wide receiveren fra Oklahoma var den store stjerna i Seattle Seahawks på 70- og 80-tallet. Da han la opp i 1989 holdt han rekorden i ligaen for flest mottak, flest mottaksyards, og flest mottakstouchdowns. Han var et åpenbart valg til Hall of Fame i første mulige år, 1995. Året før Largent kom inn i Hall of Fame hadde han dog begynt på en ny karriere, som kongressmedlem for hjemstaten Oklahoma. Largent ble valgt inn i kongressen fire ganger, i 1994, 96, 98 og 2000, før den politiske karrieren tok slutt med et overraskende tap da han forsøkte å bli guvernør i Oklahoma i 2002. Hadde han vunnet guvernørvalget ville veien til en mulig presidentkampanje ikke vært lang.

Largent er et godt eksempel på hvordan fans i blant må se bort fra favorittspillernes politiske preferanser. Han var en meget konservativ republikaner fra en av de mest konservative statene i USA. Allikevel er han høyt elsket i erkeliberale Seattle. Da Seahawks for noen år siden vant NFC Championship Game var Largent en selvfølge til stede på scenen under premieutdelingen.

Det beste eksempelet på hvordan befolkningen i Seattle og Steve Largent ikke nødvendigvis alltid var enige kom i 2000. Et halvt år etter de voldsomme protestene mot Verdens Handelsorganisasjon i Seattle var Largent med på avstemningen om hvorvidt USA skulle melde seg ut av organisasjonen. Han stemte mot utmelding.

 

Jack Kemp ville ha bort europeiske sosialistsporter

Jack Kemp, ingen fan av rundball

Jack Kemp var ikke en fan av soccer

Den mannen som var nærmest overgangen fra proffotballen til det Hvite Hus var nok Jack Kemp. Kemp var en stjerne som quarterback for San Diego Chargers og Buffalo Bills på 1960-tallet, og ble i 1965 kåret til AFLs mest verdifulle spiller (AFL var proffligaen som i 1970 slo seg sammen med NFL og dannet grunnlaget for dagens AFC-conference). Etter fotballen gikk Kemp inn i politikken. Som republikaner ble han valgt til å representere New York i Kongressen, hvor han satt mellom 1971 og 1989. Før presidentvalget i 1988 forsøkte Kemp å vinne nominasjonen som republikanernes kandidat, men han trakk seg tidlig fra valgkampen og uttrykte støtte til kandidaturet til sittende visepresident George Bush. Da Bush til slutt ble valgt til president ble Kemp gitt posten som Minister for Bolig- og Byutvikling. Åtte år senere var Kemp igjen involvert i en presidentvalgkamp, den gang som visepresidentkandidat for republikanerne sammen med presidentkandidaten Bob Dole. Dole og Kemp tapte dog valget for den sittende presidenten Bill Clinton og nærmere kom aldri Kemp det Hvite Hus.

Kemp er forøvrig kjent for hans involvering i diskusjonen rundt VM i rundball (altså det folk her til lands ofte kaller fotball) i USA i 1994. Kemp var en stor motstander av at USA skulle søke om å arrangere turneringen, da han fryktet at det ville forlede amerikansk ungdom vekk fra fotball. Fotball var i følge Kemp en god amerikansk, demokratisk, kapitalistisk sport, og dermed viktig for landet. Rundball var den rake motsetning, en europeisk, sosialistisk sport som ikke hørte hjemme i USA.

 

John Kerry var ikke folkets mann

Evnen til å se kul ut med en fotball er åpenbart viktig for en president.

Evnen til å se kul ut med en fotball er åpenbart viktig for en president.

Selv om ingen har klart overgangen fra NFL til det hvite hus, kan det hevdes at enkelte har blitt holdt ute av det hvite hus delvis på grunn av manglende fotballegenskaper. I 2004 stilte John Kerry for demokratene mot republikaneren George Bush. Kerry var en velstående, velutdannet demokrat fra New England og slet veldig med å fremstå som en folkets mann i møte med mer folkelige Bush. For å rette på inntrykket forsøkte Kerry å fremstå som sportsinteressert, med katastrofale følger. I en tale omtalte han Green Bay Packers’ hjemmebane som “Lambert Field”, og mistet med det all kredibilitet. Tabben ble brukt mot ham av Bush-laget for å illustrere hvordan han var en uvitende overklassefyr uten kontakt med grasrota. Videre dukket det også opp et veldig uheldig bilde av Kerry som slet med å ta imot en fotball. Det var tydelig at Kerry ikke var en fotballmann, og da var han heller ikke passende som president mente mange.

Kerry har forøvrig gjennom sin kone Teresa Heinz bånd til den Pittsburgh-baserte ketchup-familien Heinz. Vi får håpe for Kerrys ekteskaps skyld at han husker at Pittsburgh Steelers spiller på Heinz field.

Selv om Bush var flinkere med en fotball i hendene kunne han rote det til for seg selv han også. Noen husker kanskje den berømmelige historien om saltkringla som nesten tok livet av Bush da den satte seg fast i pusterøret hans. Det som hører med til historien er at Bush så på en fotballkamp mens han spiste saltkringler, nærmere bestemt sluttspillkampen mellom Baltimore Ravens og Miami Dolphins i 2002. Ravens vant kampen 20-3, før de tapte for Steelers i den påfølgende runden.

 

Barack Obama elsker Chicago Bears

Barack Obama

Barack Obama

Fire år etter Kerry hadde demokratene en presidentkandidat som på ingen måte slet med å fremstå som genuint fotballinteressert. Barack Obamas entusiasme og engasjement for NFL-laget Chicago Bears er velkjent og godt dokumentert (litt som at alt annet ved livet til Obama er dokumentert og offentlig kjent). Faktisk ble Obamas kjærlighet for Bears benyttet med god humoristisk effekt i 2006, da han stilte opp i en promoteringsvideo for Monday Night Football. I 2006 var Obama en av de store unge stjernene i det demokratiske partiet og det var intens spekulasjon rundt hvorvidt han kom til å stille som presidentkandidat. Det ble derfor spilt inn en video hvor Obama kunne informere om at han hadde noe viktig å fortelle det amerikanske folket om en “important contest”. I en tale der det virker som at han gjør seg klar til å annonsere at han er klar til å stille til presidentvalget bryter han plutselig over til å si at han er klar for å se Bears vinne, og det viser seg at den viktige konkurransen han snakker om er en Monday Night Football-kamp mellom Bears og Rams. Bears vant forøvrig kampen 42-27 og tok seg hele veien til Super Bowl, der de tapte for Indianapolis Colts.

Obamas Monday Night Football-video er faktisk stor humor!

 

Nattens kandidater

Make the Buffalo Bills Great Again

Make the Buffalo Bills Great Again

Hva så med dagens kandidater? Av de to er det åpenbart Donald Trump som har de sterkeste båndene til fotball. Trumps mest kjente aktivitet innenfor fotballen er nok involveringen hans i proffligaen USFL på 80-tallet. Trump var en av lageierne i ligaen, og initiativtakeren til forsøket i 1986 på å bytte fra å spille på våren til å spille om høsten i direkte konkurranse med NFL. USFL gjorde det Trump gjør best og saksøkte NFL med påstand om at ligaen hadde et ulovlig monopol på proffotball. Retten fant at USFL hadde rett, men tilkjente dem kun stakkarslige $3. Ikke lenge etter gikk USFL under.

Trump involverte seg på nytt i fotball i 2014, da han var en av mange som forsøkte å kjøpe opp Buffalo Bills etter eieren Ralph Wilsons død. Trump konkurrerte med to andre – Terry Pegula (eieren av hockeylaget Buffalo Sabres) og selveste Jon Bon Jovi. Til slutt vant Pegulas bud. Trump har senere uttalt at dersom han hadde vunnet med budet om å kjøpe Bills hadde han ikke vært en presidentkandidat i dag. Det er nok et alternativ mange kunne vært fristet av.

Hillarys mann Bill Clinton med en Razorbacks-hatt.

Hillarys mann Bill Clinton med en Razorbacks-hatt.

Trump skapte overskrifter litt tidligere i dag, da han kunne fortelle verden at han hadde fått stemmen til ingen ringere enn New England Patriots’ quarterback Tom Brady. I ettertid viste det seg dog at dette ikke stemmer, og at Brady ikke ønsker å fortelle hvem han stemmer på. Et skjermbilde fra instagramkontoen til Bradys kone Gisele Bündchen viser også at hun for tre dager siden bestemt nektet for at hverken Gisele eller Brady støttet Trump.

Hillary Clinton på sin side har ingen dyp tilknytning til fotball. Hun har fortalt at hun ser alle kampene til universitetslaget Arkansas Razorbacks sammen med ektemannen Bill, men at det er Bill som er den av de to som blir ordentlig engasjert i kampene og som roper og heier mot TVen. Det er uansett mange ekstra hindere man må over som en kvinne i politikken, men akkurat her er Hillary heldig i den forstand at hun til forskjell fra for eksempel Kerry ikke behøver å fremstå som fotballinteressert for å virke genuin.

 

Mesterne besøker det Hvite Hus

Mike Ditka og The 85 Bears i det Hvite Hus 26 år senere. Ditka stemmer forøvrig nå på Trump.

Mike Ditka og The ’85 Bears i det Hvite Hus 26 år senere. Ditka stemmer nå på Trump.

En ting alle presidenter må kunne gjøre er å ta imot mestere i store sporter. Faktisk eksisterer det bevis på at Andrew Johnson, president fra 1865 til 1869, inviterte baseballmestere på besøk til det Hvite Hus, men det er først i etterkrigstiden at det begynte å bli en selvfølge at det nasjonale mesterne besøkte presidenten. En gang ble dog besøket aldri gjennomført, i 1986. Chicago Bears vant Super Bowl den 26. januar, men seieren ble overskygget av den tragiske Challenger-ulykken to dager senere. USA var i sorg og president Ronald Reagan var opptatt og dermed fikk ikke Bears en tur til det Hvite Hus før årevis senere, da Bears-fanen Barack Obama inviterte medlemmene av mesterskapslaget til det Hvite Hus i 2011. Obamas invitasjon ble dessverre ikke uten kontroverser. Hall of Fameren Dan Hampton, defensiv linjespiller for Bears gjennom 80-tallet, nektet å ta imot invitasjonen fordi han var særdeles lite fornøyd med Obama som president. At Hampton valgte å boikotte møtet med Obama ble ikke godt mottatt av hans tidligere lagkamerater, som beskyldte ham for å være illojal mot presidenten og landet.

 

San Diego stemmer over stadionplaner

Skal Chargers bli værende i San Diego? Da må innbyggerne stemme ja til ny stadion i natt.

Skal Chargers bli værende i San Diego? Da må innbyggerne stemme ja til ny stadion i natt.

Det er også slik at det ikke bare er en president og nye kongressmedlemmer som skal stemmes over i USA i natt. En lang rekke lokale folkeavstemninger skal holdes. En slik avstemning er i San Diego, hvor folket skal stemme over å bruke skattepenger på å skaffe Chargers et nytt stadionanlegg. I nyere tid ser man oftere og oftere at profesjonelle idrettslag tvinger gjennom bruk av skattepenger for å bygge stadioner, med trusler om å flytte hvis velgerne stemmer nei. I San Diego ser det ut til at forslaget vil falle, men kanskje vil nok Chargers-fans være sentimentale nok til at de gir laget en ny stadion.

Tim Tebow, republikanernes presidentkandidat i 2036?

Tim Tebow, republikanernes presidentkandidat i 2036?

Båndene mellom amerikansk fotball og amerikansk politikk er som vi ser mange. Dette er ikke egentlig overraskende. For en fotballspiller er det enkelt å bygge en karriere i politikken etter at skoene er lagt på hylla. Han har allerede penger og berømmelse, to av de viktigste tingene for en karriere i politikken. For en politiker er fotball en grei måte å opprettholde kontakt med velstående businessmenn samtidig som han fremstår som en folkelig helt i lokalsamfunnet. Å vise til fotball kan være en enkel og rask måte for en politiker å score billige poeng med lokalbefolkningen, som da Al Gore en gang fortalte publikum i Pittsburgh at mottagelsen han hadde fått hos dem var så bra at man kunne kalle det en “immaculate reception” til stor jubel. Fotball kan også brukes for å skape debatt om ulike politiske temaer, noe som har kommet tydelig frem denne sesongen etter Colin Kaepernicks nasjonalsangprotester. Vi har enda til gode å se noen ta spranget hele veien fra NFL til det Hvite Hus, men det er absolutt ikke utenkelig at det en dag vil skje. Som et eksempel kan man nevne at det allerede nå er en organisasjon som jobber med å gjøre seg klar til å få Tim Tebow inn i kongressen fra Florida den dagen han velger å gå inn i politikken. Det er ikke så vanskelig å se for seg Tebow som en fremtidig presidentkandidat for republikanerne. Han har i hvert fall definitivt fans nok.

Uansett hva som skjer i nattens valg står vi nok foran fire spennende år. Og mens vi ser frem til valget i 2020 kan vi også se frem til flere gode NFL-sesonger, nå også endelig igjen med kamper uten Trump– og Clinton-reklamer i hver eneste pause.

Legg inn en kommentar