Amerikanske quarterbacker som pusher 50

I morgen fyller Tom Brady 40 år, men mannen som regnes som en av de største i NFL-historien ser ikke ut til å ha noen planer med å gi seg med det første. Brady har sagt at han vil spille til han er 45, og så se an hvordan han føler seg når han kommer dit med tanke på å fortsette. For å klare dette følger han en ganske streng diett, en diett som fikk en del omtale da det ble kjent at Brady aldri har spist et jordbær i sitt liv. Men det krever nok en viss hengivenhet å spille etter fylte 40, da de færreste noen gang når den milepælen. Kun 19 quarterbacker har kastet en pasning i NFL i det året de fylte 40 eller senere. I denne artikkelen skal vi se nærmere på de 19.

Hall of Famerne

Av de 19 40-åringene som har vært under center, tok hele 6 stykk seg til Hall of Fame. I utgangspunktet høres det kanskje ut som en imponerende stor andel – nesten en tredjedel – men når man tenker seg om gir det mening. For at et lag skal gidde å ha deg på laget ved fylte 40 bør du ha en ganske imponerende karriere bak deg, gjerne den typen karriere som ender med en tur til Hall of Fame.

De 6 Hall of Famerne som spilte i 40-årene var George Blanda, Len Dawson, Brett Favre, Sonny Jurgensen, Warren Moon og Johnny Unitas.

George Blanda

Blanda spilte til han var 48, noe som gjør han til tidenes eldste til å ha spilt en NFL-kamp. Hemmeligheten bak Blandas langvarighet var dog kanskje mest det at han spilte to forskjellige posisjoner, quarterback og kicker, og de siste årene i karrieren var det definitivt kicking Blanda for det meste drev med. Blandas quarterback-karriere ville nok egentlig vært over i 1966 i en alder av 39 hvis det ikke hadde vært for kickingen. Det året spilte han sin siste sesong for Houston Oilers, et lag han hadde hatt stor suksess som starting quarterback for på 60-tallet. Året etter dro han til Oakland Raiders for å være kickeren deres. Gjennom 9 sesonger som kicker i Raiders måtte Blanda i blant steppe inn og hjelpe til med pasninger, nok til at han samlet seg opp 23 touchdowns på de 9 årene.

I 1968 skadet Raiders’ quarterback Daryle Lamonica sitt venstre kne, og Blanda måtte starte mot Denver Broncos, Blandas siste start som quarterback i karrieren. Blanda viste at han i en alder av 41 fortsatt definitivt kunne spille quarterback. I en 43-7-seier kastet Blanda for 4 touchdowns og 295 yards, numre som er veldig gode i dag og helt usannsynlige i 1968. To år senere måtte Blanda på nytt inn, denne gang i AFCs Championship Game. Lamonica ble skadet tidlig i kampens andre kvarter og Blanda spilte resten av kampen. Over tre kvarter kastet Blanda 271 yards og 2 touchdowns, men dessverre også 3 interceptions. Raiders tapte 17-27 etter en midt-på-treet-kamp av Blanda. Som 43-åring skaffet uansett Blanda seg en rekord som står den dag i dag, som den eldste quarterbacken til å ha spilt i en Championship Game.

George Blanda

Johnny Unitas

Etter 17 eventyrlige sesonger i Baltimore Colts var det slutt for Johnny Unitas etter 1972-sesongen. Da var Unitas 39 år gammel, men han skulle få én siste sesong i ligaen etter at han ble byttet bort til San Diego Chargers før 1973-sesongen. Unitas’ første kamp for San Diego var en gjennomført katastrofe. Chargers ble feid av banen og tapte 0-38, mens Unitas kastet hele 3 intereceptions. Uken etter viste Unitas at han fortsatt hadde litt av de gamle evnene i seg da han styrte Chargers til en trygg 34-7-seier mot Bills, men etter tap i de to neste kampene var det kroken på døra for Unitas. Han ble erstattet av rookie-quarterbacken Dan Fouts (også han en Hall of Famer) før Chargers’ femte kamp.

Unitas fikk aldri en start i ligaen igjen. Han gjorde det faktisk så dårlig at da Fouts etterhvert i sesongen slet med å produsere var det tredjevalget Wayne Clark som ble foretrukket som starter over UnitasUnitas la skoene på hylla etter bare et år i San Diego. Året med Chargers ble en trist og unødvendig sorti for mannen som av mange på den tiden ble ansett for å være tidenes beste.

Johnny Unitas

Sonny Jurgensen

Det er et gammelt ordtak som sier at «hvis du har to quarterbacker har du ingen», hvilket betyr at man ikke kan ha suksess mens man bytter mellom quarterbacker. Jurgensen befant seg i en situasjon der han delte tid med en annen quarterback i løpet av sine siste sesonger i Washington Redskins. I sine yngre dager hadde Jurgensen vært kanskje den beste pocket passeren i ligaen og et soleklart førstevalg på de fleste lag, men i 1974 – i en alder av 40 – måtte han dele snaps med Billy Kilmer.

Til tross for en uheldig situasjon gjorde Jurgensen det meget godt. Over 4 startede kamper og 3 innhopp rakk Jurgensen å kaste for 1185 yards og 11 touchdowns, en meget hederlig statlinje. Hans siste sesong i ligaen kunne kanskje også blitt husket som nettopp helt ålreit hvis det ikke hadde vært for Jurgensens sluttspilkamp. I første runde-kampen mot Los Angeles Rams delte Jurgensen igjen snaps under center med Billy Kilmer. Redskins tapte 19-10, og hverken Kilmer eller Jurgensen hadde en særskilt god dag, men spesielt Jurgensen måtte ta mye skyld for tapet. På 12 pasningsforsøk kastet Jurgensen 3 interceptions i det som ble hans siste NFL-kamp noensinne.

Billy Kilmer (t.v.) og Sonny Jurgensen (t.h.) er fortsatt gode venner mange år senere.

Len Dawson

På 60-tallet var Dawson en av de ypperste quarterbackene i ligaen AFL, forgjengeren til dagens AFC-conference i NFL. Som quarterback for Kansas City Chiefs var både han og laget blant de som definerte fotball gjennom tiåret. I 1975 hadde dog gammel storhet falmet for både Dawson og Chiefs, og han var nå redusert til å være en backup på et dårlig Chiefs-lag. Backupstatus til tross, Dawson fikk 5 starts for Chiefs det året, og 40-åringen viste at han fortsatt hadde noe på en fotballbane å gjøre. Dawson ledet på ingen måte et særlig eksplosivt Chiefs-angrep, og på de 5 kampene endte kun én i seier, men Dawson var allikevel imponerende trygg i pasningene. 93 fullførte pasninger på 140 forsøk betød at Dawson i en alder av 40 ble den andre quarterbacken i historien med en treffprosent over 66 med mer enn 100 forsøk i en sesong. 66% høres kanskje ikke så spesielt ut i dag, men vi skal huske på at av de 103 gangene en quarterback har nådd dette målet skjedde 81 av dem etter årtusenskiftet. I 1975 var Dawsons sesong sånn sett oppsiktsvekkende.

Len Dawson hadde ikke en like streng diett som Tom Brady, men spilte allikevel til han ble 40.

Warren Moon

Moon var ingen ung mann da han spilte sin første NFL-kamp. Til tross for at han ble kåret til MVP i Rose Bowl i sin siste college-kamp gikk han gjennom NFL-draften i 1978 uten å bli draftet. Ingen av lagene i ligaen valgte å plukke ham opp etter draften heller. Det er mange teorier rundt hvorfor ingen NFL-lag ville satse på Moon, men det er vanskelig å komme utenfor at hudfargen hans i 1978 kan ha spilt en rolle. Moon måtte derfor spille i Canada før han først i 1984 slapp til i NFL. Moons situasjon var urettferdig da og den er urettferdig nå, men samtidig kan det tenkes at de seks årene han spilte i den fysisk mindre krevende kanadiske ligaen hjalp ham til å få den lange karrieren han endte opp med. Moon spilte helt til 2000-sesongen, da han fylte 44.

Moon viste også at han definitivt var i stand til å spille på høyt nivå etter fylte 40. I 1997 ble Moon byttet vekk fra Minnesota Vikings til Seattle Seahawks og den 41 år gamle Moon storspilte såpass i Seattle at han endte opp med å få en invitasjon til Pro Bowl, der han likesågodt spilte så bra at han ble kampens MVP. Først sesongen etter, som 42-åring, begynte Moon å vise tegn på at alderen begynte å tynge ham, men han hadde fortsatt en hederlig sesong for Seattle. Moons to siste år i ligaen var som backup i Kansas City Chiefs, men selv der rakk han å få med seg en start, da han som 44-åring ble utspilt av ingen ringere enn Ryan Leaf i et 17-16-tap mot San Diego Chargers. Et meget trist punktum på en av de største, viktigste og mest undervurderte NFL-karrierene gjennom tidene.

Warren Moon

Brett Favre

Den foreløpig siste Hall of Fame quarterbacken til å spille etter fylte 40 er Brett Favre. NFLs definitive ironman hadde startet 268 kamper på rad da han gjorde seg klar for å spille for Minnesota Vikings i 2009 og var med det kun 2 kamper bak rekorden. Over to sesonger i Minnesota startet han 29 kamper til og knuste med det den gamle rekorden for antall startede kamper på rad. Men til tross for at Favre altså hadde betydelig med slitasje på kroppen da han rundet 40 var han på ingen måte klar til å gi seg.

Favres 2009-sesong er den udiskutabelt beste sesongen av en 40+-årig quarterback noensinne, og kanskje til og med den beste sesongen Favre noen gang spilte (bare ikke si det til noen i Wisconsin). For første gang i karrieren gikk Favre under et tosifret antall interceptions i en sesong, da han kastet 4202 yards og 33 touchdowns mot bare 7 interceptions. Han ledet også Vikings til 12 seire og nr. 2 seed i NFC. Favre så nesten ut som at han skulle lede Vikings til en meget etterlengtet første Super Bowl-seier, men i NFCs Championship Game mot New Orleans Saints sa det stopp. Ironisk nok, i en sesong der Favre endelig klarte å holde antallet interceptions lavt, endte Vikings’ Super Bowl-håp med at Favre kastet en interception når laget forsøkte å komme i posisjon til å sparke et field goal som ville vunnet kampen for dem. Kampen har forøvrig i nyere tid blitt kontroversiell etter at det viste seg at Saints-forsvarerne hadde blitt lovet bonusutbetalinger dersom de forsøkte å skade 40 år gamle Favre.

Året etter spilte Favre sin siste sesong i NFL, og i en alder av 41 var det tydelig at det ikke var mer igjen å gi for mannen som hadde gitt alt i 18 sesonger. 2010 ble en skuffelse både for Favre og Vikings.

Brett Favre og arvtakeren Aaron Rodgers

Alderen tynger

I tillegg til de seks nevnte Hall of Fame-quarterbackene har altså 13 andre quarterbacker spilt i NFL etter fylte 40, uten at noen av dem har gjort det nevneverdig stort. Vinny Testaverde var innom fire forskjellige lag ettar at han fylte 40. Han rakk til og med å starte en hel sesong for Dallas Cowboys i en alder av 41, uten at han gjorde det nevneverdig bra. 40 år gamle Matt Hasselbeck spilte 8 kamper for en skadet Andrew Luck i Indianapolis Colts i 2015 og klarte nesten å ta laget til sluttspillet, men det ble bare med nesten. De andre quarterbackene som har spilt har stort sett vært backups.

Det man ser er at selv om det er mulig å spille når man er rundet 40 så kommer det en dag for de aller fleste der kroppen rett og slett ikke klarer å henge med lenger. George Blanda holdt til han var 48, men det var fordi han mot slutten stort sett var en kicker og bare spilte quarterback når skader på andre tvang ham til det. Johnny Unitas var en skuffelse på alle mulige måter i sin siste sesong i ligaen. Sonny Jurgensen klarte å produsere ålreit, men han måtte spille i et klønete tospann der han byttet på å ta snaps med en annen quarterback, og hans siste sluttspillkamp var en gjennomført fadese. Len Dawson var treffsikker helt til siste slutt, men han klarte ikke å omsette treffsikkerheten i touchdowns og seire. Warren Moon og Brett Favre spilte på pro bowl-nivå etter 40, men begge valgte å fortsette litt for lenge og gikk dermed ut av ligaen lenge etter at de hadde passert toppen.

Hva betyr så dette for Tom Brady, som gjør seg klar til å snart bli den syvende Hall of Fame-quarterbacken til å spille etter 40? Historien har vist at det er mulig å fortsatt holde det gående, men at en dag vil det være over, selv for en mann som Brady. Hva ønsker fansen å se, og hva ønsker han selv å gjøre? Er vi mentalt klare for å se Brady samle opp interceptions og tap mens han sliter med å finne igjen gammel storhet? Trenger vi egentlig å se Brady bli byttet bort til San Francisco 49ers mens han jakter på et siste år som starter i ligaen? Eller er det best om han gir seg mens han er på topp? Det er ingenting som tilsier at knekken vil komme riktig ennå, men en dag kommer den. Ingen quarterback, uansett hvor god, kan beseire alderdommen.

Legg inn en kommentar