Guder & Avguder, eller trenere?

joe_paterno_44901

Å være trener i amerikansk fotball kan være både himmel og helvete. Det kan være svært givende, og det kan tappe en fullstendig for energi.

Sånn kan treneren, og da i særdeleshet hovedtreneren, være for både laget og fansen også. I dette innlegget skal vi se noen eksempler på hvordan trenere både dyrkes og kastes på bålet. Ikke minst skal vi se noen trenere som fint greier å kaste seg selv på bålet. Det skal vi gjøre gjennom et knippe filmklipp som viser hvordan det kan starte…og hvordan det kan ende.

Når det ble annonsert at Gus Malzahn skulle bli ny hovedtrener for Auburn University for ca. tre år siden, så det slik ut når han ankom flyplassen i byen:

Det er ikke noen selvfølge å få en slik velkomst. Når det ble kjent for Auburn-fansen at deres sportsdirektør Jay Jacobs forhandlet med Gene Chizik (Malzahns forgjenger hos Auburn) om å bli hovedtrener der noen år før Malzahn ble annonsert som Head Coach, var reaksjonen slik når Jacobs landet på flyplassen i sluttstadiet av kontraktsforhandlingene med Chizik:

Nå hører det med til historien at Chizik fikk en velkomst når han ankom selv som ligner den Malzahn fikk noen år senere, men skepsisen var helt klart større. Chizik vant riktignok et nasjonalt mesterskap i 2010, men den var det i stor grad deres offensive koordinator det året som fikk æren for. Og hvem var offensiv koordinator da? Gus Malzahn

En trener som har ankommet lag og skapt stor stemning når han kom og mye sinne innen (eller når) han gikk, er Lane Kiffin. Kiffin, som i dag er offensiv koordinator for University of Alabama, har vært hovedtrener både i NFL (Oakland Raiders) og høyeste college-nivå (Tennessee og USC) tross sin unge alder. Han huskes nok best for at Al Davis fullstendig slaktet ham i avskjeds-pressekonferansen hos Raiders, samt at han forlot Tennessee etter kun 1 sesong, når han hadde gitt svært klare indikasjoner på at det var der han ville være. Han dro altså videre derfra til USC, hvor det endte opp med å gå svært så trått, og til slutt ble han sparket på flyplassen når laget kom tilbake til Los Angeles etter et sviende tap.

Her er måten Kiffin solgte seg inn på når han kom til Tennessee:

Det gir et visst inntrykk av en fyr som tenker langsiktig om å bygge noe, eller hur?

Når Lane Kiffin overraskende forlot Tennessee etter 1 sesong ble det faktisk opptøyer (i ordets mildere form). Som man kan se av denne videoen tatt når de verste reaksjonene døde hen, så hadde det vært klare synspunkter på den overraskende avgangen til Kiffin:

Du vet folk er sure på deg når de lager sanger om hvor fæl du er som person:

Ja; Lane Kiffin lager de faktisk flere sanger om. Dette bidraget kunne utvilsomt vært med i Melodi Grand Prix:

Lane Kiffin er som man kan skjønne en upopulær mann i Tennessee.

En annen trener som ikke har lyktes så godt i all kommunikasjon med fans, spillere og organisasjon på tross av store forventninger, er Bobby Petrino. Petrino har en unik evne til å allikevel finne et nytt hjem, sannsynligvis fordi han er så fordømt god til å coache at han finner en måte å vinne på uansett hvor han havner. Ja; utenom i NFL da.

I 2007 var Petrino i sitt første år som hovedtrener for Atlanta Falcons, og hadde en heller dårlig sesong. Han kom fra tre suksessfulle år som hovedtrener for universitetslaget Louisville, og selv om han hadde NFL-erfaring (som assistenttrener) fra før av, så spørs det om ikke minnene fra college var litt for gode for Petrino.

10.desember 2007, når Falcons var 3-10 og hadde 3 kamper igjen av sesongen, fant spillerne hans denne lappen i garderoben:

PetrinoLetter

Petrino-brevet. Det er en spiller som har strøket ut signaturen og skrevet «feiging!» nederst

Petrino hadde altså ikke engang guts til å møte spillerne sine for å fortelle dem at han lot dem i stikken i en sesong. Det satte dype spor:

Petrino stakk av til Arkansas, hvor han holdt denne pressekonferansen samme dag:

Bobby Petrino ble en suksess til Arkansas, helt til han gjorde noe så Petrino-aktig som å krasje på motorsykkel med ei elskerinne, som han tilfeldigvis også hadde gitt en godt betalt jobb i administrasjonen rundt laget. Når han i tillegg løy om begge deler til sin egen sportsdirektør (og pressen) og ble tatt i den løgnen, så var Arkansas-eventyret over.

Først pressekonferansen Petrino holdt kort tid etter ulykken:

…som resulterte i denne pressekonferansen av sportsdirektør Jeff Long:

For de fleste andre kunne det vært karriereslutt, men Petrino er en fyr som får resultater på banen. Western Kentucky lot moralske standarder være moralske standarder og hentet inn den beryktede treneren til WKU, hvor han umiddelbart fikk resultater. Så hoppet han fort og freidig tilbake til Louisville, hvor han er den dag i dag – med gode resultater. Det er ukjent om han har ansatt noen unge damer til å kjøre motorsykkel med ham der; det finner vi vel ut hvis han krasjer.

Andre lykkes bedre. La oss ta Lou Holtz som et eksempel. Denne lille spiren av en person spilte knapt amerikansk fotball selv (vel…et par år på Kent State lar seg jo høre, egentlig), men viste seg å være en fremragende trener, og kanskje spesielt leder. Høydepunktet var hans tid på Notre Dame. Spillerne og fansen forstod at Holtz representerte noe mer enn bare det fotball-messige. I tradisjonen etter Knute Rockne passet han fantastisk godt inn hos Notre Dame, og ble en svært vel ansett trener.

Undertegnede så kampen ovenfor (Notre Dame vs. Rutgers, 1996) live via en parabol-oppkobling satt opp for kvelden, og det er et minne som sitter godt; spesielt Holtz’ tale til publikum etter kampslutt.

Bear Bryant supercoach

En som er enda mer velansett, er Paul ‘Bear’ Bryant. Bryant bragte University of Alabama til storhet, og har gjort et evig sterkt inntrykk både innen sporten og ikke minst delstaten Alabama. Denne nyhetsreportasjen fra dagen han ble begravet i 1983, sier det meste:

Noen ganger blir vi imidlertid minnet på at selv de største legender kan falle, og falle hardt. Det var tilfelle for Woody Hayes, som hadde en lang og svært god trenerkarriere. Han var imidlertid kjent for et visst temperament, og i 1978 fikk det utløp på TV foran hele nasjonen når han reagerte vanvittig på en interception av motstanderlaget. Den gamle hovedtreneren reagerte rett og slett med å slå spilleren som gjorde interceptionen i halsen:

I kombinasjon med noen tidligere episoder, ble det rett og slett nok for universitetet hans, Ohio State. Det var slutten på Hayes’ trenerkarriere.

En annen trener som falt hardt, er Joe Paterno. I hans tilfelle snakker vi for det første om en av de absolutt mestvinnende trenerne noensinne, og for det andre om et fall som kan mistenkes å være i overkant urettferdig kontra hans rolle i saken som gjorde at han falt. Akkurat dét strides de lærde om.

Joe Pa statue tear down cartoon

Bildet øverst i saken er av statuen Penn State hadde satt opp av Paterno, den soleklart mest gjenkjennelige personen i universitetets historie. Så skjedde dette:

jerry_sandusky_convicted_724622273

Mannen på bildet er Jerry Sandusky. Han var i mange år defensiv koordinator under Joe Paterno, og i etterkant av trenerkarrieren en markant figur som hadde tilgang til universitetet. Sandusky drev en organisasjon som hjalp unge mennesker, primært gutter, på rett kjøl. Så kom det for en dag at Sandusky gjorde noe helt annet med organisasjonen; han brukte den for å finne unge gutter som han misbrukte seksuelt – også i fasilitetene til Penn State. Dette ble oppdaget flere år før saken ble offentlig kjent, og Paterno ble en del av det hele når det ble rapportert internt i organisasjonen. Paterno ble del av prosessen med hvordan dette skulle håndteres; noe som endte i fullstendig manglende oppfølging og rapportering til rette myndighet.

Hvor stor Paterno sin rolle egentlig var og hvor mye han visste om Sandusky som overgriper er det mange synspunkter på, men enden på visa var at Paterno fikk sparken etter 45 år som hovedtrener for Penn State. Han døde 2 måneder senere. Statuen du så bilde av øverst i saken? Den endte slik:

Joe Pa statue removed

Paterno står fortsatt igjen som et stort navn i college-historien, men Sandusky-saken har satt en betraktelig demper på ettermælet.

Lærdommen må være at det holder ikke bare med hva man sier; hva man gjør er utslagsgivende både for suksess underveis, og ettermælet når tiden som trener er forbi.

Det synes som at de beste trenerne ikke bare bidrar med sin fotballkunnskap og sine organisatoriske evner, men minst like mye med en filosofi som ser hele mennesket og som bidrar med lærdom som går langt utenfor fotball-banen. Vi avslutter med den gamle storspilleren Jerry Kramer sine ord om Vince Lombardi:

2 kommentarer

Legg inn en kommentar