Reisebrev: Week 15 og 16 i NFL

Jeg hadde gleden av å tilbringe jul og nyttår 2015/16 på den amerikanske østkysten. Det var en tur som inneholdt akkurat det man skulle forvente av en reise til USA – alt for mye alt for god mat, vennlige og spennende storbyer og selvsagt veldig mye fotball. Det som følger er et reisebrev som forteller om turen over dammen!

Først litt bakgrunnsinfo: Den 1. august var en merkedag i livet, da jeg endelig etter ti år giftet meg med min kjære Rosanne. Ettersom hun er en veldig lidenskapelig Ravens-fan, mens jeg holder med Chiefs, var valget for bryllupsreise egentlig fryktelig enkelt – Chiefs@Ravens i Baltimore den 20. desember. Vi booket en reise på to uker og skaffet billetter til det jeg trodde før sesongen ville bli en kamp mellom to sluttspillag. Det gikk ikke helt sånn, men turen var allikevel definitivt verdt det.

Baltimore, eller Charm City. Hjembyen til Ravens.

Baltimore, eller Charm City. Hjembyen til Ravens.

Den 19. desember landet vi på Newark Airport, hentet leiebilen vår og satte i vei sørover mot Baltimore. Det ble, grunnet en liten feilinnstilling i GPSen (sjekk alltid før du kjører i vei om GPSen er innstilt på å unngå bomveier eller ikke), en tur gjennom det man vel kan kalle New Jersey, Pennsylvania og Marylands «backcountry», men vi kom i hvert fall frem til slutt. For nordmenn flest er kanskje «Charm City» best kjent gjennom TV-serien The Wire, og dermed ikke det reisemålet som står øverst på ønskelista. Men selv om Baltimore definitivt har sine skyggesider er byen riktig pen og sjarmerende rundt dens Inner Harbor Area, hvilket også er hvor byens to idrettsstadioner, M&T Bank Stadium og Camden Yards, ligger. Stadion midt i sentrum, altså, ikke en gigantisk betongkloss man må kjøre en time for å komme til langt ute i forstedene.

Dagen etter at vi kom frem var det klart for kamp. Hotellet vårt lå en veldig kort gange fra M&T Bank Stadium. For å komme frem måtte man, fascinerende nok, gå gjennom baseballstadionen Camden Yards. Altså ikke gjennom parkeringsplassen, men gjennom selve stadion. Enkelte husker kanskje bråket som var da Ravens vant Super Bowl for noen år siden og de endte opp med å måtte spille åpningskampen borte fordi Baltimore Orioles spilte hjemmekamp samme dag. Det ble ganske åpenbart hvorfor det ikke lot seg gjøre å ha begge deler samtidig da man gikk til kampen.

Fruen og jeg. Fraternisering med fienden før kamp.

Fruen og jeg. Fraternisering med fienden før kamp.

Ravens’ hjemmebane var en veldig positiv opplevelse. På vei inn til stadion gikk man gjennom et område kalt Ravenswalk, en slags markedsplass med alle mulige arrangementer. Det var beklageligvis dårlig med tailgating å se, men det kan muligens ha vært på grunn av det kjølige desemberværet. Til å være et lag med en unormalt dårlig sesong var det også en usedvanlig god stemning på stadion. Det var riktignok et par lokale fans som ville fortelle meg hvor usannsynlig uheldig de hadde vært med skader i år, men generelt var det tydelig at holdningen var noe a la «skuta synker uansett, så hvorfor ikke ha det gøy mens vi går ned?»

Kampen gikk dermed også rimelig ordnet for seg. Chiefs vant oppskriftsmessig uten å imponere. Andre bortefans var rundehåndet med high fivesene, mens de lokale etterhvert tynnet ut i rekkene. Det var riktignok det ene punktet hvor Ravens scoret på en hail mary like før pause at man måtte tåle ganske mye vennskapelig erting fra nabosetene, men ellers var bortefanopplevelsen på M&T Bank Stadium veldig hyggelig, og absolutt å anbefale. Det betyr ikke nødvendigvis at du kan dra dit i gult og svart for en sluttspillkamp mellom Steelers og Ravens og forvente at alt er fryd og gammen, men generelt er baltimoreanerne etter mitt inntrykk vennlige og rimelig fotball-intelligente.

Fortsatt en respektabel mengde tilskuere til tross for Ravens' dårlige sesong.

Fortsatt en respektabel mengde tilskuere til tross for Ravens’ dårlige sesong.

Baltimore er også definitivt en by å besøke hvis man liker fotballkultur i det store og hele. Det er tydelig overalt hvor man går at både Ravens og Terrapins (collegelaget som hører til litt lenger sør i Maryland) er viktige for byens innbyggere.

Etter et par fine dager i Baltimore bar det videre til Manhattan, som var stort og folksomt og i veldig stor grad akkurat sånn som det ser ut som på TV. For all del en artig opplevelse, men et usedvanlig slitsomt sted å være. Vi ble på Manhattan over julaften og dro så nedover mot Philadelphia på lørdagen.

Denne lørdagen var det klart for Eagles mot Washington i Uke 16-kampen som skulle avgjøre NFC East. Billetter på Lincoln Financial Field var, forståelig nok, rimelig dyre, så vi bestemte oss for å se kampen på en bar. Eagles-fansen er jo gjerne kjent for å være en «rowdy bunch» som ikke står tilbake for å bruke ord man vanligvis ikke forventer i dannet sammenheng eller å gjøre ting som å kaste snøballer på julenissen. Det burde jo vanligvis ikke være et problem for et Chiefs/Ravens-par, men så klarte vi å gjøre den tabben å sette oss ned sammen med en Washington-fan i Alfred Morris-drakt. Etterhvert som kvelden skred frem og det ble tydelig at Washington kom til å vinne ble det slengt en del bemerkninger i vår retning. Jeg hadde forsåvidt ett og to ord jeg gjerne skulle sagt selv (Alfred Morris ødela fantasysesongen min!), men lot det være.

Washington-drakt på Philly-bar. Hvorfor ikke?

Washington-drakt på Philly-bar. Hvorfor ikke?

Vi hadde også gleden av å møte et par veldig hyggelige philadelphiere som vi brukte resten av kvelden på å diskutere fotball med. Det er forøvrig en veldig grei icebreaker, akkurat det der. Når amerikanere innser at du er en europeer som faktisk mener fotball og ikke soccer når du sier fotball så blir de automatisk veldig fascinert.

Det ble litt mer alkohol enn det burde denne lørdagskvelden, men dagen etterpå satte man allikevel av gårde på en rimelig lang gåtur mot Sør-Philadelphia og det som var målet for søndagen – Big Charlie’s Saloon. Big Charlie’s er en rimelig nedslitt arbeiderklassebar i en rimelig nedslitt arbeiderklassedel av Philly, med en ting som gjør at den skiller seg fra alt annet i området – den er full av Chiefs-fans. Historien bak baren er ganske interessant. Eieren, Paul Staico, hadde som en unggutt tidlig i 1970 veldig lyst på en ny sykkel og fikk beskjed av faren sin, en notorisk gambler, om at det ble ny sykkel dersom «det røde laget» vant kampen på TV. Kampen det var snakk om var Super Bowl IV og det røde laget var såklart Chiefs. De vant, og Staico fikk både ny sykkel og nytt favorittlag. Senere har han prestert å omvende hele nabolaget til Chiefs, og dermed er det fullt hus og stor jubel hver høst på denne baren, 16 helger i året.

Utenfor Big Charlie's. Folka på benken utenfor er kicking it moderately old school med Trent Green-drakt.

Utenfor Big Charlie’s. Folka på benken utenfor er kicking it moderately old school med Trent Green-drakt.

Big Charlie’s var rett og slett et utrolig hyggelig sted å komme til. Et fantastisk lokale dekorert i Chiefs-effekter overalt og med vennlige ansatte og gjester som får deg til å føle som at du har kommet inn i stua til noen, og ikke til en bar. Da de også skjønte at vi hadde kommet helt fra Norge ble vi tatt enda bedre hånd om og sendt rundt på hilserunde gjennom hele baren, litt som en usikker ung kjæreste som plutselig er på familieselskap med all verdens tanter og onkler. Vi fikk til og med et telefonnummer i hånden så vi kunne ringe dem hvis vi fikk problemer med noe i byen. Rosanne i hennes Ravens-genser ble også etterhvert meget populær, dog det hjalp nok mye på at Ravens’ seier over Steelers den helga sikret sluttspillet for Chiefs.

Er man en Chiefs-fan burde Big Charlie’s stå høyt oppe på lista over reisemål. Er man en fotballfan burde man vurdere en tur innom uansett. Det er kanskje ikke den flotteste og mest classye baren man kan finne, men den var en av de mest åpne og velkommende steder jeg noen gang har satt mine føtter i.

NFL Films lagde en dokumentar om Big Charlie's. Dokumentaren vant en Emmy. Emmyen er på utstilling i baren. Du kan ta bilde med den om du spør. Eller, de spør deg om du har lyst, egentlig.

NFL Films lagde en dokumentar om Big Charlie’s. Dokumentaren vant en Emmy. Emmyen er på utstilling i baren. Du kan ta bilde med den om du spør. Eller, de spør deg om du har lyst, egentlig.

Etter noen dager til i Philadelphia satte vi oss i bilen og kjørte til det siste fotballmålet på turen – Canton i Ohio. Canton er stedet der NFL startet for nesten 100 år siden og det er stedet der The Pro Football Hall of Fame ligger i dag. Hvis man har en ting for fotballhistorie er dette rett og slett et must. Det er langt mer enn bare byster der, det er også utstillinger av det meste, blant annet en meget fin gjennomgang som viser hele utviklingen fra 1920 og frem til i dag. For nordmenn er det selvsagt også veldig artig at man kan finne skoene til Jan Stenerud og et lydopptak der man kan høre Steneruds karakteristiske norskaksentede engelsk. Hall of Fame var forøvrig også et veldig barnevennlig museum, med mange trykk-på-skjermen-for-å-høre-på-historien- eller sammenlign-deg-selv-med-en-NFL-spiller-utstillinger. Hvis du har dratt med deg avkommet til Cleveland eller Pittsburgh så er det absolutt å anbefale å ta den korte turen til Canton. Det er et flott sted å bruke opp en ettermiddag.

Bystene i Canton. Større blir det vel egentlig ikke.

Bystene i Canton. Større blir det vel egentlig ikke.

Dessverre ble besøket vårt litt rushed, da vi måtte videre til DC for å levere inn leiebilen samme dag, så vi fikk ikke tatt inn over oss alle utstillingene så mye som man skulle ønske. Det får heller bli en annen gang, kanskje i sammenheng med en innsettelsesseremoni for en Chief eller en Raven?

Vi tilbrakte så en god nyttårsaften i DC før vi satte oss på flyet hjem til Norge igjen. To uker i USA var over, og det hadde blitt to omtrent like magiske uker som vi hadde sett for oss på forhånd. Å se laget sitt live for første gang, å oppleve stemningen fra tribunene, å reise rundt og oppleve stemningen i en kultur som er bygget opp rundt idrett, og da spesielt fotball – det slår GamePass på sofaen hjemme hver gang.

I gangen på vei inn til Hall of Fame er det en veggmural med historiske personer. Hvor mange kjenner du igjen?

I gangen på vei inn til Hall of Fame er det en veggmural med historiske personer. Hvor mange kjenner du igjen?

Amerika er et helt særegent land å reise til. Du føler deg hjemme det sekundet du går av flyet og du blir trist når du til slutt må dra tilbake. Fotballen var selvsagt hovedgrunnen til at vi dro over denne gangen, og vil vel være hovedgrunnen til de fleste som leser denne bloggen, men uansett finnes det stort sett aldri en dårlig grunn til å dra over. Reis dit, møt folk, opplev kulturen, maten, idretten og kjenn på hvordan du er på et sted som faktisk er eksepsjonelt. Ta del i det, og nyt hvert sekund av det.

Vi begynte planleggingen av neste ferietur omtrent allerede på flyet hjem. Jeg tenker at barbecuen i en viss by i Missouri er noe som må oppleves …

Legg inn en kommentar