Harald Kruhaug er en av mange nordmenn som er dypt involvert i amerikansk fotball her til lands, og som fra tid til annen også drar på ferie og ser amerikansk fotball da også. Det er imidlertid ikke alle som tar turen til Tyrkia og får sett den nasjonale finalen der, men det har Harald gjort! Her har du hans reisebrev fra opplevelsen, som gir spennende innsikt i en amerikansk fotball-liga de fleste av oss har et svært perifert forhold til:
Allerede i god tid før avreise visste jeg at det var en mulighet til at jeg kunne få med meg kampen. Jeg fant serieoppsettet til den Tyrkiske Eliteserien på hjemmesiden til det Tyrkiske forbundet, og den fortalte meg at finalen skulle gå første helgen i juni, altså i løpet av periode jeg befant meg i Istanbul. Hvilke lag som skulle spille, om det var lørdag eller søndag, tidspunkt og bane fant jeg riktignok ikke, så da måtte jeg lete videre. Et av lagene jeg regnet med å finne i finalen var Istanbul Koc Rams. Laget som sjokkerte Europa tidligere i år ved å slå regjerende mestre Carlstad Crusadors ut av IFAF Champions League, tenkte jeg måtte være selvskrevne i finalen og ved å tråle igjennom Facebooksiden deres (med litt hjelp fra Google Translate) fant jeg all info jeg trengte.
Facebookeventet for kampen fortalte meg at 374 personer hadde sagt de skulle komme, men når jeg ankom ITU Stadium, på campus til et av Istanbuls mange universiteter forsto jeg at det ville komme mange flere. Lagene som møttes: Koc Rams og Bogazici Sultans stammet tross alt begge fra Istanbul, deltok begge i årets utgave av IFAF Champions League, og var samtidig tilknyttet hvert sitt universitet i den Tyrkiske millionbyen. Det var ikke helt amerikanske college-tendenser, men det var tydelig at publikum på tribunen hadde stor forkjærlighet for amerikansk fotball, og for de to lagene. T-skjorter, drakter, capser osv var overalt og se. Alle publikummere var samlet på den ene siden av banen og jeg vil anslå at det var i overkant av 700 stk totalt.
Kampen startet som en nasjonal finale seg hør og bør med nasjonalsangen, hvor lagene stilte opp i en sirkel midt på banen. Myntkastet ble deretter gjort fra midten av den samme sirkelen og så var kampen i gang. Tidspunkt var visst ikke så viktig, ettersom bildene publisert i forkant sa kampstart 18.30, mens informasjon på Facebook sa 19.30. Kampen endte med å ha avspark rundt 19.45.
Likevel var det ikke to useriøse lag som møttes til kamp. Begge lagene med seiere i årets IFAF Champions League, og Koc Rams er kvalifisert til Final Four. Litt enkel research fortalte meg også at Koc Rams hadde signert hele seks importspillere før årets sesong (fire fra USA, to fra Serbia), i tillegg til to trenere. Sultans var ikke like enkle å finne informasjon på, men deres Europlayers profil inkluderte ihvertfall to importer. Begge lag hadde store spillerstaller og rundt 40 spillere hver.
Kampen i seg selv var meget spennende og selv om Koc Rams virket å ha overtaket fra start så klarte de ikke å dra ifra på poengtavlen. Pauseresultatet var 7-0 til Rams, med etter tredje periode hadde Sultans tatt innpå og stillingen sto 7-6. Fjerde periode ble altså langt mer scoringsrik for sluttresultatet endte 21-14 i favør Rams. Dette var Rams første seier i den Tyrkiske finalen noensinne, og da ble det selvfølgelig feiring.
Når det kommer til arrangementet i seg selv så var det flere store forskjeller fra hvordan det ville vært hvis dette var en finale i Norge, men det var også likheter:
- Banen:
- Selve kunstgresset i seg selv virket greit nok, men resten var av varierende kvalitet. Strekene som var ble brukt for å merke 10-yardlinjer var rundt 30-cm tykke, altså langt mer enn de rundt 10cm som står i regelboken. I tillegg var det kun målstenger på den ene siden av banen. Det var riktignok goose-necks, men altså kun en. Dette betydde at om et lag scorte på den siden av banen uten målstenger, så måtte de løpe over til den andre siden for å gjøre ekstrapoenget. Rart..
- Adgangskontroll:
- Den tyrkiske finalen var totalt uten adgangskontroll. Det var ingen inngangspenger, og det sto heller ingen ved inngangen for å se hva slags mennesker som kom. Adgangskontroll er et krav i norsk Eliteserie, og inngangspenger er også vanlig. I NM finalen er det alltid et lite beløp for adgang.
- Mat & Drikke
- I Norge ville det vært kiosksalg på et slikt arrangement (igjen krav i Eliteserien), men dette manglet i Tyrkia. Det eneste tilbudet var noen kompiser som hadde tatt med seg et bord, stilt seg nederst på tribunen og solgte vann og chips. Medbragt var altså tingen, og det å nyte alkohol på offentlig sted virker å være lovlig i Tyrkia.
- Speaker & Lyd
- Nasjonalsangen ble spilt fra noen høyttalere på andre siden av banen, men det var det. Hoveddommer hadde ikke mikrofon, og det ble heller ikke gjort noen form for kommentering underveis. Mikrofon på hoveddommer er nok en ting som er påbudt i Norsk Eliteserie (og i 1. divisjon forsåvidt).
- Stemning på tribunene
- Jeg har nå vært på en del kamper i Norge, og jeg vil si at ingenting kan måle seg med stemningen det tyrkiske publikumet lagde. Begge supportergjengen var flittige til å heie, og lage lyd, samt å synge på sine lags sanger. For Sultans besto det riktignok i å kopiere sangen fra filmen «Remember the Titans», og bytte ut Titans med Sultans, men det gjorde ingen ting. «We are the Sultans, mighty, mighty Sultans» gikk på repeat hver gang laget gjorde det bra. Å feire touchdowns med nødbluss skaper selvfølgelig også ekstra stemning.
Alt i alt var det en fantastisk opplevelse jeg ikke ville vært foruten, og jeg anbefaler alle fotballinteresserte å ta seg en tur på kamp når de er i utlandet. Det er spennende å oppleve hvordan idretten vår fester seg rundt omkring i verden og hvordan ulike land setter sitt unike preg. Så da gjenstår det bare å finne ut hvor en skal reise neste år.