Lagprofil: Denver Broncos

Denver_Broncos_logo

Denver Broncos er et av lagene som skal i dyst i årets Super Bowl. I denne artikkelen ser vi nærmere på historien til laget fra Mile High.

De kalde fakta

Divisjon: AFC West (1970 – idag), AFL West (1960-69)
Ligamesterskap: 2 – Super Bowl XXXII (1997), Super Bowl XXXIII (1998)
Conferencemesterskap: 8
Divisjonsmesterskap: 15
Hjemmebane: Sports Authority Field at Mile High
Eier: Bowlen-familien
GM: John Elway
Hovedtrener: Gary Kubiak

 

Den spede begynnelsen

Det var ikke mye som minnet om dagens Denver Broncos da de spilte sine første kamper i the American Football League i 1960. For Broncos’ første eier, Bob Howsam, handlet fotball-eierskap i stor grad om å unngå enhver form for kostnader og ingenting annet. Howsams store interesse var baseball, ikke fotball, og på 50-tallet var han med i en gruppe som planla å starte en ny profesjonell liga for å utfordre baseballens Major League. I den forstand bygget Howsam en baseballbane med plass til 32 000 tilskuere i Denver. Den skulle være hjemsted for hans lag, Denver Bears, men da ligaen falt sammen før den i det hele tatt startet stod plutselig Howsam med en dyr bane, stor gjeld og ingen lag som kunne spille på banen hans.

Løsningen for Howsams del ble å bli med i et annet utfordrerprosjekt til en stor proff-liga, the American Football League. Baseballbanen Bears Stadium ble ombygd til fotballbanen Mile High Stadium og ble hjemsted for AFL-laget Denver Broncos, og Howsam satte straks i gang sparetiltakene. Broncos måtte spille i gamle og slitte sennepsgule overdeler og brune bukser, kjøpt brukt for å spare penger. Draktene hadde dog antakeligvis vært et glemt kapittel i lagets historie hadde det ikke vært for de stripete gule og brune sokkene som etter hvert er blitt anerkjent som en av de store faux pasene innenfor idrettsklær.

Draktene ble fort så forhatt at da Broncos noen år senere gikk over til den ikoniske fargekombinasjonen oransje og blått, farger de har brukt i ulike varianter i all tid siden, samlet laget og fansen seg for å brenne de gamle draktene. Også på trenerfronten gikk Howsam til det man må kalle fotballens billigmarked da han ansatte Frank Filchock, hvis trenerfortid utelukkende befant seg i canadisk fotball. Filchock hadde riktignok spilt i NFL, men måtte reise nordover i skam i 1947 etter at ligaen suspenderte han for påstatt deltakelse i kampfiksing.

Før de berømte oransje draktene gikk det i gult og brunt. Bildet er fra en throwback-kamp for noen år siden.

Før de berømte oransje draktene gikk det i gult og brunt. Bildet er fra en throwback-kamp for noen år siden.

Broncos’ første sesong, spilt i 1960, ble som man kunne forvente, og de endte sist i divisjonen sin med en record på 4-9-1. Howsam fant ut at han hadde fått nok av fotball og solgte laget til Gerald Phipps, en lokal forretningsmann som hadde tjent seg rik innen byggebransjen. Da Broncos’ andre sesong gikk verre enn den første og laget avsluttet med en record på 3-11 bestemte Phipps seg for at to sesonger var nok og ga Filchock sparken. Han hentet så inn Jack Faulkner, som hadde vært med på å vinne divisjonen til Broncos de to første årene som assistenttrener for Los Angeles/San Diego Chargers.

Faulkner var en umiddelbar suksess i Denver og etter 9 kamper hadde han ført dem til en record på 7-2 og ledelse i divisjonen. I sesongens fem siste kamper gikk derimot alt galt og laget endte til slutt på andre plass i divisjonen med en record på 7-7. Allikevel ble Faulkner hedret som årets trener i AFL. 1962 skulle også vise seg å bli den eneste sesongen Broncos ikke endte under .500 i løpet av AFLs 10-årige livsløp. Laget gikk 2-11-1 i 1963, og da de åpnet 0-4 året etter fikk også Faulkner sparken. Faulkner vant 7 av hans første 9 kamper med Broncos, men kun 2 av de neste 23.

De neste årene var ikke videre vennlige mot Broncos, som endte sist i divisjonen sin i 8 av AFLs 10 sesonger og gikk inn i NFL-sammenslåingen med en total record på 39-97-4. Marc Speedie, Ray Malavasi og Lou Saban forsøkte seg også som Broncos-trenere i løpet av denne perioden, uten videre hell. Først da John Ralston tok over i 1972 kom de første tegnene på opptur for Denver.

 

Orange Crush

I 1973 ledet Ralston Broncos til deres første winning season noensinne, da de avsluttet sesongen 7-5-2. Ralston, som hadde spilt linebacker i college, bygget opp laget sitt rundt en sterk linebacker-gruppe i Randy Gradishar, Tom Jackson, Bob Swenson og Joe Rizzo. Sammen med resten av forsvaret fikk de kallenavnet Orange Crush.

Orange Crush ble en av de sterkeste og mest fryktede forsvarene på slutten av 70-tallet, men dessverre for Ralstons del skulle han ikke lenge få ta del i deres suksess. Ralston ble sparket etter 1976-sesongen. Han hadde ledet Broncos til tre winning seasons på fem år, men han hadde ikke evnet å få dem til sluttspillet en eneste gang. Inn for Ralston kom Red Miller, og Miller skulle vise seg å være en umiddelbar suksess.

Super Bowl XII ble et ublidt møte med Cowboys.

Super Bowl XII ble et ublidt møte med Cowboys.

Super Bowl XII

Broncos gikk 12-2 i 1977, Millers første sesong med laget, og kvalifiserte seg med det for første gang til sluttspillet. Orange Crush-forsvaret ble også valgt inn med hele fem menn til Pro Bowl det året. I lagets første tur til sluttspillet noensinne skulle de vise seg å være alt annet enn pushovers. Først møtte de Super Bowl-mesterne fra to år tidligere, Pittsburgh Steelers, i en kamp mellom to av 70-tallets mest berømte forsvar, Orange Crush mot The Steel Curtain. Ironisk nok ble kampen en høytscorende affære der Broncos til slutt vant 34-21. I Conference Championship-kampen møtte de divisjonsrivalen og regjerende Super Bowl-mestere Oakland Raiders til en kamp Broncos vant 20-17, og plutselig var Broncos, laget som aldri før hadde tatt seg til sluttspillet, i Super Bowl. Der ventet enda et av 70-tallets største lag, Tom Landrys Dallas Cowboys og deres quarterback Roger Staubach.

Super Bowl XII ble nok ikke større for noen enkelt deltaker enn Broncos’ quarterback Craig Morton. Morton hadde blitt draftet av Cowboys i 1965, og tok over som lagets starting quarterback i 1969 før en skade satte ham ut av spill. De påfølgende årene var Morton og Staubach involvert i en av ligahistoriens største quarterback-kontroverser som kulminerte i en kamp mot Chicago Bears i 1971 da Morton og Staubach spilte annenhver snap. Etter kampen mistet Morton plassen til Staubach.

Super Bowl XII var altså Mortons anledning til å få hevn over quarterbacken og treneren som hadde skjøvet ham ut av Dallas. Dessverre for Morton skulle kampen bli alt annet enn den søte hevnen han hadde sett for seg. På Broncos andre drive kastet han en interception som etter hvert satte opp Cowboys’ første touchdown. Resten av halfen ble et mareritt og da Broncos gikk til pause under 13-0 hadde Morton allerede blitt intercepted fire ganger. Det gikk marginalt bedre for Broncos i second half, som til slutt tapte 27-10, men for Morton ble gjensynet med Staubach og Landry til pinlige 4 completions på 15 attempts for 39 yards og 4 interceptions. Så dominerende var Cowboys’ forsvar at for første og eneste gang ble det valgt to Super Bowl MVPs, begge fra Cowboys-forsvaret.

Dan Reeves var mannen som innledet den første store perioden til Denver.

Dan Reeves var mannen som innledet den første store perioden til Denver. Bildet er fra 2014.

Red Miller ledet Broncos tilbake til sluttspillet i de to påfølgende årene, men klarte ikke å vinne en til sluttspillkamp. Da Broncos avsluttet 1980-sesongen med skuffende 8-8 som deres record valgte den nye eieren, Edgar Kaiser Jr., å sparke Miller, som endte med en total record på 40-22. Inn for Miller kom Dan Reeves.

 

1983-draften og John Elway

1983-draften vil alltid stå med uthevet skrift i historiebøkene til NFL. Trolig har det aldri vært en bedre quarterback-klasse enn den som var i 1983. Seks quarterbacks ble tatt i første runde, og av de var det fire pro bowlers og tre hall of famers; Dan Marino, Jim Kelly og John Elway. I løpet av fire år på Stanford slo John Elway så å si alt som eksisterte av skolerekorder for quarterbacks, og da han gikk inn i 1983-draften var han det klare førstevalget blant en gruppe imponerende quarterbacks.

Det var bare et problem, laget som satt på førstevalget, Baltimore Colts, var på ingen måte Elways førstevalg. Elway likte ikke tanken på å skulle spille for Colts, et av de dårligste lagene i ligaen, og advarte at han heller ville spille baseball, en annen sport Elway hadde vist talent for, enn å spille for Colts. Colts antok at Elway bløffet og draftet han, men Elway stod på sitt. Heller enn å stå igjen tomhendte valgte så Colts å trade Elway til nettopp Denver Broncos.

John Elway. Større enn dette blir man ikke i Denver.

John Elway. Større enn dette blir man ikke i Denver.

Elway var, som så mange andre quarterbacks før og etter, ikke en umiddelbar suksess i Denver. I hans første sesong kastet han dobbelt så mange interceptions som touchdowns. Ting ble dog fort bli veldig interessant for Elway og Broncos. I 1984 ble laget igjen solgt, denne gangen til dagens eier Pat Bowlen. Med eier Bowlen, trener Reeves og quarterback Elway gikk Broncos inn i en av klubbens absolutte storhetstider. Allerede året etter, i 1985, markerte Elway seg da han kastet han nest flest yards i ligaen, kun slått av en annen 1983-quarterback, Marino. 1985-sesongen ble også en veldig spesiell sesong for Broncos, både på grunn av en viss kamp og på grunn av måten sesongen sluttet.

 

The Snowball Game

Datoen var 11. november 1985 og stedet var Mile High Stadium. De regjerende Super Bowl-mesterne, San Francisco 49ers, med bl. a. rutinerte Joe Montana og rookie-Wide Receiveren Jerry Rice, besøkte Denver for et oppgjør i Monday Night Football. Begge lag var midt inne i playoff-jakten, med records på henholdsvis 6-3 for Broncos og 5-4 for 49ers. Broncos åpnet kampen best og ledet 14-3 like før pause da 49ers skulle forsøke et field goal fra 20 yards. Like før sparket ble dog 49ers’ holder Matt Cavanaugh forstyrret av en snøball som ble kastet mot ham fra tribunen og han fikk dermed ikke holdt ballen på plass for kicker Ray Wersching. Ingen flagg ble kastet som en følge av snøballen, og resultatet ble dermed at 49ers gikk glipp av tre relativt enkle poeng. Kampen endte til slutt 17-16 i Broncos favør, så de tre poengene ble dermed meget utslagsgivende.

Broncos avsluttet sesongen med en record på 11-5, én seier foran 49ers på 10-6. Morsomt nok endte allikevel 49ers opp i sluttspillet for NFC, mens 11-5 ikke var nok til å ta Broncos til sluttspillet i et tøft playoff-race i AFC. Broncos ble med det det første laget noensinne til å ikke ta seg til sluttspillet med en record på 11-5. Det har kun skjedd én gang siden. Enkelte 49ers-fans vil nok hevde at dette var en karmisk straff.

 

The Drive

Året etter var det dog ingen som kunne holde Broncos ute av sluttspillet da de igjen gikk 11-5, denne gang nok nok til å vinne AFC West. I sluttspillet tok Broncos seg til the AFC Championship Game, et bortemøte med Cleveland Browns og, for John Elway, et møte med skjebnen. Ingen øyeblikk, før eller siden, skulle komme til å definere Elway mer enn de magiske 5 minuttene og 2 sekundene han opplevde på Cleveland Stadium denne januardagen.

Utgangspunktet var enkelt nok: Det var 5:32 igjen å spille, Browns 20-13 og Broncos måtte starte to yards fra sin egen end zone. «We got ’em right where we want ’em» skal Broncos’ guard Keith Bishop angivelig ha sagt før driven startet. 15 plays og 98 yards senere, med kun 0:30 igjen på klokka, var stillingen blitt 20-20.

Elway hadde orkestrert en nær-perfekt comeback-drive, et varemerke for mannen som i dag står med tredje flest comeback-seire i karrieren. Broncos vant til slutt kampen 23-20 etter et field goal i overtime, og avanserte dermed til lagets andre Super Bowl.

The Drive har en mytisk status blant to fangrupper i NFL, men i Cleveland er den ikke like populær som i Denver.

The Drive har en mytisk status blant to fangrupper i NFL, men i Cleveland er den ikke like populær som i Denver.

Super Bowl XXI

Super Bowl XXI ble spilt mellom Denver Broncos og New York Giants. Det var få som levnet Broncos’ særlig med sjanser. Giants’ forsvar, ledet an av Lawrence Taylor, hadde tillatt nest færrest poeng i løpet av sesongen, og i de to første sluttspillkampene til Giants denne sesongen var det totale resultatet ett enslig field goal imot. Det var nok derfor en del som ble overrasket da Broncos åpnet best og ledet 10-7 etter første kvarter. Derfra og ut skulle kampen dog bli et langt mareritt for Broncos. Giants scoret 26 ubesvarede poeng før Broncos endelig kom på resulttavla igjen i fjerde kvarter, men da var kampen allerede effektivt over. Selv ikke Elways comeback-evner var nok til å redde Broncos i det som til slutt ble et smertefullt 39-20-tap.

 

The Fumble

For mange lag er sesongen etter en Super Bowl en eneste stor skuffelse, for Broncos’ del handlet det om å komme seg rett tilbake på hesten igjen. Broncos endte grunnspillet med den beste recorden i AFC, 10-4-1 (sesongen var bare 15 kamper lang pga streik), noe som ga dem hjemmefordel i sluttspillet. Etter først å ha enkelt slått Houston Oilers 34-10 ventet en omkamp med Cleveland Browns i the AFC Championship Game, denne gang på Mile High Stadium.

Browns var naturligvis interesserte i å få revansjert «The Drive» fra året før, og med seks minutter igjen å spille på stillingen 38-31 hadde de en ypperlig mulighet til nettopp det. Browns marsjerte ballen ned banen, akkurat slik Broncos hadde gjort det, og med 1:16 igjen på klokka befant de seg 8 yards fra end zone. Browns sendte deres running back Earnest Byner opp på et draw play. Byner kom seg til 2 yards, nok for en 1st and goal, da han fumblet ballen. Broncos gjenvant fumblen og  stoppet Browns’ comeback-forsøk. Atter en gang var Broncos på vei til Super Bowl på bekostning av Browns.

Ballen er ute og Broncos er på vei til Super Bowl.

Ballen er ute og Broncos er på vei til Super Bowl.

Super Bowl XXII

Super Bowl XXII ble spilt mellom Washington og Denver Broncos og for første gang i historien var Broncos favoritter i en Super Bowl. Fordelen til Broncos, ble det hevdet, lå på quarterback-plassen. John Elway ble kåret til MVP i NFL den sesongen, mens Washingtons quarterback Doug Williams hadde tilbrakt mesteparten av sesongen på benken.

Kampen startet også så nært perfekt som mulig for Broncos. Washington klarte ikke å få en first down på sin første possession, mens Broncos gikk rett ut og scoret en touchdown på deres aller første spill, en pasning fra Elway til wide receiver Ricky Nattiel, på det tidspunktet den tidligste touchdownen i Super Bowl-historien. På Washingtons påfølgende drive ble de igjen tvunget til å punte, mens Broncos neste drive førte til et field goal, tre nye poeng og stillingen 10-0. Etter å ha fått ballen en tredje gang kom Broncos seg atter en gang dypt inn i Washingtons område, men evnet ikke å score etter at en sack sendte dem utenfor mulig avstand for et field goal. 10-0 forble stillingen ved slutten av det første kvarteret.

Som året før ledet Broncos, og som året før skulle resten av kampen bli et mareritt. På Washingtons aller første spill i andre kvarter scoret de en touchdown på 80 yards. Det ble det første av totalt 35 poeng fra Washington i løpet av kvarteret. Washington scoret også 7 poeng til i kampens siste kvarter, mens Broncos aldri igjen evnet å komme seg på resultattavla. Kampen endte 42-10 til Washington. Washington ble det første laget til å komme tilbake fra å ha ligget under med ti poeng i Super Bowl-historien, mens Broncos måtte innse at de nå stod med tre tap på tre forsøk i Super Bowl.

 

Super Bowl XXIV

Den berømte Super Bowl-hangoveren som Broncos unngikk i 1987 slo til i 1988, men året etter var de atter en gang tilbake i sluttspillet. For tredje gang på fire år møtte de Browns i the AFC Championship Game, men denne gangen ble det ikke anledning for en spennende avslutning da Broncos vant greit, 37-21. Broncos var klare for en ny Super Bowl, og denne gangen ventet et møte med ingen ringere enn de regjerende Super Bowl-mesterne, San Francisco 49ers.

49ers var store favoritter før kampen og beviste også hvorfor i løpet av kampen. Broncos klarte aldri å henge med og ble utspilt i alle spillets faser av 49ers på vei mot et 10-55-tap, det største tapet i Super Bowl-historien. I løpet av fire år hadde Broncos tre tapte Super Bowls med en samlet poengsum på 40-136.

Det ble sagt om Elway da han nektet å spille for Colts at han var en feiging som ikke hadde vinnerviljen som krevdes for å lykkes i NFL. Etter tre tap i Super Bowl stod han nå i seriøs fare for å ende opp med nettopp stempelet som en uten vinnervilje.

En ny Super Bowl, en ny skuffelse.

En ny Super Bowl, en ny skuffelse.

Terrell T.D. Davis

De tidlige 90-årene ble tunge for Denver Broncos, sammenliknet med årene før. Riktignok tok de seg til en ny AFC Championship Game i 1991, men der ble det et kjipt tap 7-10 mot Buffalo Bills (og en annen quarterback fra 83-årgangen, Jim Kelly). Resten av perioden var dog i stor grad preget av middelmådige resultater. Etter hvert ble det ganske tydelig at storhetstiden var over og at lagets store helt, Elway, aldri skulle komme seg hele veien til det forgjettede land.

I 1992 ble suksesstreneren Reeves erstattet av Wade Phillips, som ledet laget til to middelmådige år før han også fikk sparken. Vinden skulle dog igjen snu for Broncos da de i 1995 ansatte Mike Shanahan til å være deres nye trener. Shanahan hadde en fortid som offensiv koordinator i laget og kjente derfor godt mange av Broncos’ spillere, men Shanahans viktigste brikke skulle vise seg å være en helt fersk fotballspiller han hentet i 1995-draften. Broncos tok faktisk ingen spillere i det hele tatt i draftens første tre runder, men i draftens sjette runde tok de en spiller som kanskje var et bedre valg enn samtlige som gikk før ham, running backen Terrell Davis.

Davis, eller T.D. som de kaller ham, hadde en umiddelbar effekt for Broncos da han løp for over 1000 yards i rookie-sesongen. Året etter, i 1996, ble Davis kåret til årets beste offensive spiller da Broncos tok seg tilbake til sluttspillet igjen. Så, i 1997, med et angrep ledet an av veteranen Elway, stjerneskuddet Davis og hall of fame-tight enden Shannon Sharpe i hans beste sesong, tok Broncos seg atter en gang tilbake til Super Bowl.

Åtte år etter det ydmykende tapet mot 49ers skulle Broncos få sin femte sjanse til å vinne et Super Bowl-mesterskap. Sesongen var faktisk ikke blant Broncos’ beste. De gikk riktignok 12-4 i grunnspillet, men det holdt ikke til mer enn andre plass i divisjonen og en wild card-plass i sluttspillet. I sluttspillet var Broncos dog ustoppelige der de tok seg forbi Jacksonville Jaguars, Kansas City Chiefs og Pittsburgh Steelers på vei mot Super Bowl XXXII.

Terrell Davis

Terrell Davis

Super Bowl XXXII

Broncos’ motstander i Super Bowl XXXII var atter en gang en regjerende Super Bowl-mester, denne gang Green Bay Packers. Packers var store favoritter, hvilket kanskje ikke var så overraskende ettersom ingen AFC-lag hadde vunnet Super Bowl siden 1983. Broncos hadde også takket være deres tidligere opptredener fått et rykte på seg for å være et lag som snubler i Super Bowl. Men i motsetning til de tidligere kampene ble denne kampen akkurat så jevn og spennende som en Super Bowl fortjener å være.

Broncos og Packers fulgte hverandre hele veien til døra, men da alt var over stod Broncos igjen som seierherrer med resultatet 31-24. Etter 15 sesonger og 4 Super Bowls hadde endelig Elway vunnet den største kampen! Super Bowl XXXII var når sant skal sies på ingen måte Elways beste kamp, og den største helten var udiskutabelt Davis, som scoret tre touchdowns til tross for at han slet gjennom kampen med migrene. Elway viste allikevel hvor mye en seier betød for ham da han kjempet inn et løp for åtte yards og en first down i Packers’ red zone mot slutten av andre kvarter. Elway risikerte liv og helse da han hoppet frem og spant rundt en gruppe Packers-forsvarere. Løpet var særdeles viktig i det at det satte opp for en touchdown av Davis to spill senere.

«This one’s for John,» sa Broncos-eier Bowlen om kampen. Broncos hadde endelig gått hele veien, og også skaffet deres 37 år gamle quarterback-helt en lenge etterlengtet Super Bowl-ring.

John Elway, quarterback, 37 år gammel.

John Elway, quarterback, 37 år gammel.

Super Bowl XXXIII

Man skulle kanskje tro at Elway ville gitt seg etter å endelig ha gått hele veien i XXXII, men han valgte å ta et år til, noe som i ettertid viste seg å være riktig valg. Med Davis, Sharpe og Elway hadde Broncos det beste angrepet i AFC og marsjerte gjennom sesongen til 14-2 og førsteseed i sluttspillet. Spesielt Davis hadde en kanonsesong da han ble den fjerde spilleren i historien til å rushe over 2000 yards og også vant årets MVP-pris.

I sluttspillet i Divisional ventet Dolphins og Elways gamle kamerat fra 1983-kullet, Dan Marino. Selv om Broncos var førsteseedet og Dolphins var et wild card-lag var det mye spenning knyttet til kampen. Bare et par uker tidligere hadde Marino kastet fire touchdowns da Dolphins hadde slått Broncos 31-21. I Divisional skulle det dog gå riktig så annerledes. Davis løp inn to touchdowns og Elway kastet for en, mens Dolphins ble holdt til like mange poeng som de hadde turnovers – 3. Denver vant 38-3 og var klar for AFCs Championship Game mot Jets. Møtet med Jets startet veldig frustrerende, og til pause gikk laget poengløst av banen på stillingen 0-3. Da Jets gikk opp til 10 tidlig i tredje kvarter så ting stygt ut for Broncos, men så vaknet plutselig laget. Først drivet de 64 yards for en touchdown på bare tre spill før Jets fomlet returnet på det påfølgende avsparket. Derfra og ut handlet alt om Broncos som ikke ga seg før det stod 23-10 og et møte med Atlanta Falcons i Super Bowl XXXIII.

Etter å ha mottatt litt for mange knusende Super Bowl-nederlag gjennom årene var det endelig Broncos tid til å være på den rette siden. Falcons scoret et field goal på åpningsdriven, men etter det tok Broncos over kampen fullstendig. Forsvaret stoppet effektivt Falcons mens angrepet malte dem ned, og da John Elway gikk selv og løp inn en 31-6-ledelse i fjerde kvarter var alt effektivt over. Falcons scoret riktignok et par ganger mot slutten, men truet aldri det som til slutt ble en 34-19-seier.

Før kampen hadde Shanahan lagt opp en plan som baserte seg på å benytte seg av Sharpe. Han forventet at Falcons ville gjøre det de kunne for å stoppe Davis og at det dermed var lurt å i stedet gå til Sharpe i lufta. Ting går dog ikke alltid som planlagt og Sharpe måtte forlate kampen tidlig med skade. Det var dermed opp til gamle Elway å steppe opp, noe han gjorde med 336 pass yards og en touchdown både gjennom lufta og langs bakken. I hans siste kamp i karrieren kunne Elway gå av banen på best tenkelige måte – som Super Bowl MVP.

Etter 16 år i ligaen satte Elway punktum på best tenkelige måte.

Etter 16 år i ligaen satte Elway punktum på best tenkelige måte.

Årene etter Elway

Tiden etter Elway skulle bli tung i Denver. Sharpe nærmet seg slutten på sin egen karriere, Davis gikk inn i det som skulle bli et flere år langt skademareritt og en QB-karusell som involverte Brian Griese, Jake Plummer, Jay Cutler, Kyle Orton og så klart Tim Tebow ledet til mange år med middelmådighet. Det var ikke før Peyton Mannings tjenester ble innhentet at Broncos skulle komme tilbake til toppen.

Manning gjør seg nå klar til det som muligens blir hans siste kamp i karrieren. Han tok allerede Broncos til en Super Bowl for to år siden, men, vi har vel allerede snakket nok om ydmykende Super Bowl-tap i denne artikkelen. Det har vært en lang reise for Broncos for å komme helt hit, der de har gått fra å være et sideprosjekt for en uinteressert eier med drakter på billigsalg til å være en del av NFL-adelen, med en tangert rekord i Super Bowl-opptredener.

Kan Manning kopiere hans GM John Elway og avslutte karrieren med en Super Bowl MVP? Kan han rette opp i statistikken til laget som etterhvert er blitt kjent for å svikte når det kommer til stykket? Skal vi tro forhåndstipsene heller det mer mot en ny skuffelse på Mile High, men så var det dette med vinnervilje. Elway viste til slutt at han hadde det; hvor sterk er vinnerviljen til Manning?

 

3 kommentarer

Legg inn en kommentar