Jakten på Pengene del 3 av 4

I innledningen til artikkelserien ved navn ‘Jakten på Pengene’ var vi innom aktører som gjerne ville hjelpe, selv om vi ikke selv visste at de eksisterte.

I denne bolken ser vi nærmere på den aktøren som ikke tilhører organisasjonen, og som vi kan kalle ‘Den tredje aktøren‘.

 

Spam?

Illustrasjonsfoto

Noen ganger i uken kommer mail fra fremmede. De tilbyr som regel fantastiske muligheter for vårt idrettslag. De har ingen kjennskap til organisasjonen, og de er heller ikke interessert i å lære mere om den. Det handler om profitt. Ordene som leses er nøye valgt og går ofte igjen. “Lettsolgte populære produkter til markedets beste pris”. Summen vi kan sitte igjen med er i fremhevet skrift. Dessverre er regelen fortsatt den samme: Er det for godt til å være sant, så er det sikkert det.

Den tredje aktør jobber med import. Av sparehensyn (eller mangel på konkurransedyktighet), hopper han over kostnaden det medfører å selge via detaljvarehandelen, og velger frivillige organisasjoner for å få produktet ut til kunden.

Og mulighetene er mange: Forbruksartikler som toalettpapir, tørkeruller, shampo og deodoranter bruker vi alle. Huseiere trenger gjerne tørr ved, hagegjødsel, friske blomster til 17-mai, en værhane på garasjetaket, og muligens et skilt ved døren der det fremgår at selgere er uønsket.

En håndballklubb i mitt nærområde har løst dugnadssalget på en glimrende måte. De har opprettet et kundearkiv på de som tidligere har kjøpt en sekk toalettpapir eller tørkepapir. En gang hver tredje måned ringer det en høflig ungdom som ganske enkelt spør om de vil ha levert en pakke til på døren. Det er et ja/nei spørsmål. Etter dette vet idrettslaget nøyaktig hvilket kvanta de trenger, og hvor det skal leveres.

Vi begynte dessverre i feil ende, med bestillingen. En diger lastebil rygget pipende mot klubbhuset inngangsparti, og pall på pall med øst-europeisk toalettpapir ble stuet inn i garderobene til selv dusjen var fylt opp. Ulempen var at ingen av de 600 sekkene vi ervervet oss hadde eiere, Hver utøver fikk i oppgave å selge 10 sekker hver til 300 NOK pr sekk. Overskuddet var estimert til 90.000.

Vi syntes ideen var strålende, men trolig vil vi aldri gjøre det slik igjen. Mulig noen av våre utøvere fremdeles har toalettpapir stablet i entreen, under vasken, eller på dertil egnede steder. Det har aldri helt passet å spørre om det.

 

Reduseres utøvere til dørselgere?

Jeg er ikke imot salgsdugnader, men det krever både planlegging, og en nøktern holdning til hvor mye en privatperson kan selge av et produkt. Om vi bruker ti sekker toalettpapir som et eksempel, så kan en utøver kjøpe en selv, foreldre tar gjerne en sekk, og lever bestemor tar hun gjerne to. Jevnaldrende venner er trolig lite interessert i å kjøpe store kvanta som likevel er billigere på Rema 1000, og der stopper det.  
Utøveren kan da “brenne inne” med de fem siste sekkene eller begynne å ringe på dørene i nabolaget. De fleste vil helt sikkert velge å beholde de selv ettersom dørsalg i dag oppleves som sosialt nedverdigende. Det er er forbeholdt barn som selger lodd, stort sett alle andre vil bli avvist. Dørselgerens tid er ugjenkallelig forbi.

Når jeg satt og skrev notater til denne artikkelen ringte telefonen. Det var fra en mulig sponsor som leverte ulike helsekostprodukter. De hadde samarbeid med flere store klubber, deriblant Barcelona og AC Milan. Jeg var skeptisk, men hadde heller ikke råd til å si nei. Det eneste krav jeg hadde til å møte aktøren, var at det ikke handlet om salgsdugnader. Dette ble bekreftet.

Noen dager etterpå møttes vi på en liten kafe i Bergen og over kaffekoppen fikk jeg presentert en rekke ulike produkter som sikkert var veldig bra, men hva hadde dette egentlig med oss å gjøre?

“Jo,” sier smartingen: “Om dere ser verdien av å ha en sunn tropp med god helse, så kan dere kjøpe dette til en rabattert pris, og gi det til utøvere. Da har jeg mine ord i behold når jeg sa det ikke omhandlet dugnadssalg.”

Jøss! Noen er mer kreative enn andre.

 

Selger OG sponsor?

Det er jo også en ide. En bedrift overfører et visst beløp til klubben mot at klubben forplikter seg til kun å benytte deres tjenester.

En aktør innen transport bød 20.000 direkte på konto mot av vi kun kjørte med dem. Jeg hentet inn pris på deres tjenester og regnet ut kostnad pr kilometer og målte dette opp mot konkurrerende selskaper. Svaret var nesten lystig. Hadde vi takket ja til sponsoratet hadde vi endt opp med en ekstra kostnad langt større enn summen de tilbød oss.

Etter litt funderinger velger jeg å dele en mail fra 2015 med dere. Den er anonymisert, men bedriften er aktiv også i dag, og reklamerer med Norges beste dugnad. Dette kom altså på mail:

Hei Trygve! Jeg har vært i kontakt med 

E (utøver1) og S (utøver2) som har bedt meg om å 

kontakte deg vedrørende sponsing og dugnad for idrettslaget. Vi 

vil gjerne se på muligheten til å få til et samarbeid med dere.

I disse dager inngår vi samarbeid med utvalgte 

klubber i hele Norge som vi både vil sponse og samarbeid med ved 

gjennomføring av dugnad. Vi vil sponse dere med et fast beløp i 

året, samt gi dere ekstra gode betingelser på dugnad vi tilbyr. 

Vedlagt kan du se mer informasjon om dugnaden vår, jeg har også 

lagt ved Lynkurs med gode tips og råd til hvordan dugnaden kan 

gjennomføres på best mulig måte.

Vi kan tilby dere følgende: –

30 000,- kroner i rene sponsormidler – 50,- kroner per pakke dere 

selger av sokkene våre – Eksklusivitet på salg av våre produkter 

i «deres» område

Vi ønsker: – Logo på drakt – 2 dugnader i året;

og salg av totalt 2500 produkter per år Deres fortjeneste ved 

inngåelse av 3 års kontrakt: – 90 000,- kroner i sponsing (30

000,- per år) – 375 000,- kroner i dugnadsinntekt ( 125 000,-

kroner per år) – Totalt 465 000,- kroner (Vi kan selvsagt også se 

på andre modeller for et samarbeid; for eksempel ved at dere selger 

et mindre antall produkter og en lavere sum med sponsormidler) Vi 

har en enkel og lønnsom dugnad med høy fortjeneste. Produktene er 

av høy kvalitet og vi matcher de billigste kjedene på pris.

Vi er også stolt samarbeidspartner av Sykehusklovnene. Dere kan selvsagt 

også gjøre andre dugnader selv om vi samarbeider. Håper vi kan se 

på muligheten til å få til et samarbeid.

Med vennlig hilsen 

XXXX XXXXX  Daglig leder Mobil: +47 XXXXXX

 

Det er ikke hver dag et lite idrettslag opplever at 465.000,- NOK dropper inn på mailboksen. For godt til å være sant? Ja dessverre. Og legg merke til ordene i mailen: Enkel og lønnsom dugnad med høy fortjeneste, produkter av høy kvalitet som matcher på pris.

Det som IKKE kommer frem i mailen er at sponsorpengene først innbetales etter at klubben har solgt ut alle de 2500 produktene. Når vi tar med at et produkt i virkeligheten er en 10-pakning med svarte herresokker så snakker vi om kvantum av betydning. I løpet av tre år skulle vi forplikte oss til å selge 75 000 par med svarte herresokker. Det betyr, at alle menn over 16 år, i en by på størrelse med Trondheim kunne blitt kledd i et par hver.

Her er det bare en vinner, og det er den tredje aktøren. Nå mp han selvfølgelig kjøpe inn produktet, men hans andel etter vårt salg ville blitt 375 000 pr år eller 1 125 000 totalt på tre år. Og i tillegg sin bedrift logo på våre så stolte drakter. Smart.

Kort tid etter vårt avslag haglet det med tilbud om svarte sokker på min facebook. En annen klubb slengte seg på, og fikk dessverre en tung dugnad.

 

Fremtidige dugnader

Dugnad gir midler til å drive idrett. Foto: Robin Sayyah

Salg kommer nok også i fremtiden til å være viktig for klubbøkonomien. Et godt forarbeid sikrer også at den blir vellykket. Trenger vi klubber “Den tredje aktøren?” Trolig ikke. Kan de hoppe over detaljistleddet kan vi hoppe over grossisten. De fleste av oss handler alt med utenlandske produsenter av f.eks utstyr, drakter o.l.

Vi ser også at stadig flere ønsker å bruke idrettslag og organisasjoner til å selge produktene sine, det er fullt mulig å stille krav om bedre pris slik konkurransen er mellom aktørene i dag. Ingen har monopol på hverken toalettpapir, bilruter, kaker, nips, hagegjødsel, sokker, og gud-vet-hva de ønsker å distribuere. Om flere klubber i samme landsdel går sammen i en slik salgsdugnad er mulighetene for bedre betingelser større, enten man velger å forhandle med  grossist eller direkte fra produsent.  

Hvor mye kan vi selge? Håndballaget som er nevnt ovenfor er et eksempel til etterfølgelse. De vet hva de har solgt før de bestiller. Oppskriften er enkel, ryddig og ingen blir presset til å beholde produkter de ikke selv får solgt ut.  Og det er godt solgt 🙂 

Legg inn en kommentar