Jakten på Pengene del 1 av 4

Sportslige ambisjoner og klubbens inntekter må balanseres

Foto: Robin Sayyah

Penger er ikke alt sies det, men i den virkelige verden er det fremdeles eneste gangbare valuta. Ethvert idrettslag fantaserer nok om den dagen klubbkassen fyller seg selv og drømmene som i årevis er satt på vent, kan virkeliggjøres uten at man trenger å ligge våken nattestid, grublende på hvor neste dose hard cash kommer fra.

Idrettslag har noen særordninger, på godt og vondt. Vi har også en gjeng halsende smartinger etter oss som vil gjøre business med det frivillige arbeid, og vi har de som så gjerne vil bidra, om vi bare orker å vente litt til. Disse kommer vi tilbake til i en senere artikkel.

Jeg skal forsøke å dele litt av mine erfaringer i noen artikler. Det må innrømmes, det har vært mange dårlige valg, men trolig også noen gode. Å gi råd videre blir derfor som å male over de dårlige sidene og forsøke å selge det ut på nytt, men håpet er at også dårlige erfaringer kan være nyttige for andre, og kanskje aller mest for de klubber som er i startfasen nå.

Tema som berøres i artikkelserien er sponsing, dugnadsarbeid, støtteordninger og private aktørers samfunnsansvar.

Jeg velger å starte med det aller vanskeligste:

 

1. Den “store” sponsoren:

Om man finner en sponsor som betaler ut et beløp som endrer hverdagen, har man enten vært heldig, eller har gode bekjentskaper i nevnte bedrift. Å oppsøke den lokale avdelingen i en landsdekkende kjede vil nesten alltid være bortkastet tid, da sponsing styres fra hovedkontoret som enten ligger sentralt i Oslo, eller i Leiden, Nederland. Dette er bedrifter som lett bruker hundretusener i tvsendt reklame, primetime, men som nødig gir slipp på en plastpose uten å kreve deg for en krone ekstra.

Og hvorfor skulle de? De er ikke interessert i den idretten du brenner for, uansett hvor mange gode historier du har om unge talenter som har våknet fra dvalen for så å bli skikkelig gode utøvere med tro på seg selv.

Sponsoren er opptatt av profilering som kan fremme deres bedrift, noe få amerikanske footballteam i Norge kan bidra med i dag.

Foto: Max Emanuelson

Velger du likevel et fremstøt i den retningen, ta med ungdomsarbeidet i presentasjonen din. Å støtte det lokale ungdomsarbeidet gir i det minste goodwill blant foreldre.
Dette vet også bedriften.

Derimot har lokale bedrifter ofte satt av 1-2% av overskuddet til sponsormidler, men merker gjerne dette til aktører det er naturlig å sammenligne seg med. Bilverksteder støtter gjerne den lokale helten i rallycross, dyrebutikken velger “kattens vern,” mens leketøysbutikken gjerne ligger inn et bidrag til sykehusets barneavdeling regnet ut fra siste års omsetning.
Selvfølgelig finnes det unntak og muligheter for å få tak i rene penger, men det vil som regel være et tilskudd til klubbens øvrige inntekter, og ikke en tung aktør som løfter klubben bort fra en trang idretthverdag der sportslige ambisjoner må samsvare med pengestrømmen.

Likevel er det håp, for varer og tjenester kan være langt lettere å få tilgang til, og om man er litt kreativ kan det også utgjøre penger i kassen, eller spare klubben for utgifter som igjen kan øremerkes aktivitet.

Hos oss arrangeres det julebord. Det er alkoholfritt da vi er et idrettslag, og de yngre medlemmene også er med. Det lokale kulturkontoret støtter arrangementer for ungdom og gir oss nøkler og fritt leide til lokaler i bruker til både julebord og Super Bowl. Det beste er at det er gratis.

I år fikk vi også, etter en del mas, ut matvarer for 6500,- hos en lokal kjøpmann, selv om han er en del av en kjede. Blomster fikk vi av det lokale gartneriet. Matlaging var gjort på dugnad der 5-6 foreldre deltok. Pris pr hode var satt til kr 300,- noe som skulle dekke mat, duker, idrettslagets prisutdeling osv. Sponsingen ga et overskudd på ca 18 000 kr som gikk inn i budsjettet for 2017.

Foto: Åsane Seahawks

Tilhengeren vår ble reparert gratis på verksted, det tok litt lengre tid enn for andre kunder, de jobbet på den i ledige stunder, og gjorde en god jobb. Nå er den prydet med et klistremerke som viser at akkurat vi er fornøyde kunder hos dem.

Vi har til og med klart å grine til oss en premie vi vant fra et forsikringsselskap, men som vi aldri fikk. Etter noen runder på mobilen fikk jeg forsikringer om at de skulle ordne opp. Dagen etter ble det klart at jeg hadde ringt feil selskap, men med lignende navn. Det vi skulle til hadde opphørt å eksistere. Telefonsamtalen som fulgte var ikke min stolteste, men poenget er at det er utrolig hva som er mulig å få til.

 

Kick-Back

Kick-Back er et populært begrep. I korte trekk går det ut på at en kundegruppe, i vårt tilfelle medlemsmassen, handler og klubben får tilbakebetalt en viss prosentsats av det totale beløpet. Ideen er god. Problemet er at det sjeldent fungerer.

For mange år siden fikk vi en dugnad vi ikke hadde bedt om. En mamma kom slepende med 1000-vis av visittkort tilhørende en aktør innen bilglass. Ideen var som følger: Vi skulle skrive idrettslagets navn på baksiden og dele ut til medlemsmassen, som igjen skulle spamme sitt nærmiljø. Dersom en bilrute i fremtiden virkelig gikk i stykker, og den uheldige gikk rundt med vårt kort i lommen, ville idrettslaget få kr 300,- i bonus fra firmaet. Fingrene fikk skrivekrampe. Vi delte ut bunker av visittkort. Idiotisk ? Ja, helt enig. Og vi fikk selvfølgelig aldri en krone.

Foto: Max Emanuelson

Vi har prøvd å få en kjøreskole til å sponse junior-teamet. Syntes det var en god ide, de aller fleste skal jo ta lappen, i mitt hode var dette det perfekte stedet å få ut 20 000 til nye drakter. Kjøreskolen derimot, var godt forberedt og hadde et mottilbud. Om vi overstyrte våre ungdommer inn på nettopp deres kjøreskole for å ta trafikalt grunnkurs, ja da skulle vi få en bit av kaken. Forslaget var moralsk forkastelig og ble avvist før vi forlot lokalet.

I februar sto jeg og hang over disken med den lokale pizzamannen og prøvde å få en rabatt for alle våre medlemmer. Han tilhører ikke en kjede, dette er en lokal bedrift vi har sansen for og ønsker å støtte. Han kom selvfølgelig inn på kick-back prinsippet. Det tror jeg du bare kan glemme, sa jeg. Ingen drar til deg for å være snill mot oss. Han smilte å lente seg lengre over disken: Og det tror jeg du kan ha rett i, sa han. For ett halvt år siden var
NN-Idrettslaget inne og fikk en slik avtale. De hadde fått laget en App til alle sine 600 medlemmer, når de handlet med den ville idrettslaget få tilbake 15 % av beløpet. Og vet du hva? Jeg har ikke sett den siden!

Konklusjonen blir da at ingen far eller mor kjører en omvei til butikken for at idrettslaget til guttungen skal tjene 30 spenn.

Likevel har ikke vi lært. Vi har valgt å knytte til oss en sportsutstyr leverandør som vil gi oss
10 % på omsetning gjort av våre medlemmer. Rett nok får medlemmet også 10% slik at fortjenesten denne gangen deles likt. Om det fungerer vet jeg i skrivende stund ikke, men for å si det slik, pengene er ikke regnet med i budsjettet 🙂

Vi vet mange klubber har kick-back på fangear satt ut til eksterne aktører, og tjener litt på det. Men det er en gisselsituasjon der kunden ikke har andre steder å handle dersom de skal kle seg i klubbenes så stolte farger.

Det kan derfor se ut som om utbetalingene fra idrettens egne støtteordninger fremdeles er de som akselererer mest mynt i kassen når man forsøker å organisere en idrett som sjeldent er å se i media.

Vi tror mange klubber har erfaringer å dele rundt dette teamet, så slå dere gjerne løs i kommentatorfeltet slik at vi alle kan få gode tips i det videre sponsorarbeidet.

 

Del 2 vil omhandle Dugnad & Solidaritet

 

2 kommentarer

Legg inn en kommentar