Dommerspalten 18. mai 2017

Den norske serien er godt i gang, og det har vært en god del regelbrudd. Noe som da stort sett gjør at en dommer har kastet sitt gule flagg. I dag ser vi nærmere på hva dommere gjør fra spillet er over til man begynner å måle ut en eventuell straff. Og til slutt tar vi for oss et regelbrudd med en spesiell utmåling, og ser på et par situasjoner hvor det ikke er åpenbart for dommere hvilket valg laget ønsker.

Å administrere en straff

Når det oppdages regelbrudd så må dette administreres. Enten før spillet skal starte hvis det skjer før snappen, eller etter spillet er over hvis det skjer under eller etter spillet. Når man ser dommere snakke sammen er det ikke bare for å fortelle hva slags regelbrudd man har oppdaget, men også hvilke muligheter det er. Det vil si om hva som blir resultatet om det forulempende laget velger å akseptere straffen, eller resultatet om de velger å avslå straffen. Og noen ganger kan valget være åpenbart, andre ganger ikke. Her er litt fra reglene om dette:

  • En straff er fullført når den er akseptert, avslått, eller kansellert, eller hvis valget er åpenbart for hoveddommeren.
    • Noen ganger vil man se at hoveddommeren annonserer resultatet nesten umiddelbart etter å ha bli fortalt hva regelbruddet er, fordi man ikke trenger å spørre laget hva de velger. Det er åpenbart.
    • Andre ganger tar det noe tid før annonseringen starter fordi det forulempede laget må spørres først (i praksis er det hovedtreneren som spørres).
      • Og i noen av disse tilfellene vil du se hoveddommeren gi et såkalt «prelim», et tegn på hva slags regelbrudd det var, men uten å annonsere noe. Det er fordi at man antar dette kan ta litt tid, slik at man velger å indikere hva regelbruddet var til seerne.
  • Alle straffer kan bli avslått, men en spiller som har gjort noe som medfører utvisning er utvist selv om yardstraffen avslås.

Men før man spør hovedtreneren om hva han velger må dommerne selv ha det klart for seg. Dette går vanligvis ganske fort, og er en del av at de snakker sammen. Nå er det slik at det hører med til sjeldenhetene at trenere kan straffeutmåling godt nok til at man bare kan si til dem hva slags regelbrudd det var, og så få vite hva de ønsker.
Så når man presenterer alternativene hovedtreneren har å velge mellom kan det være noe slikt:

«Vil du ha 2&20 eller 3&10?»

(Dette kunne ha vært en offensiv holding på andre forsøk hvor resultatet av spillet var en ufullstendig pasning.)

Frispark utenfor spillefeltet

Et regelbrudd som dukker opp nå og da, og som har en litt spesiell utmåling er frispark utenfor spillefeltet. Dette regelbruddet skjer på avspark når ballen går utover sidelinjen uberørt av det mottakende laget. (Gjelder ikke i målsonen, da er det ikke regelbrudd, men en touchback.)

Om dette skjer har det mottakende laget 3 valg:

  • Enten velge omspark med 5 yards straff.
  • Eller få ballen 5 yards fra der den gikk ut. 1&10 til mottakende lag.
  • Eller få ballen 30 yards fra der det ble sparket fra. 1&10 til mottakende lag.

Det er sjelden det velges omspark. Det mottakende laget vil heller ha ballen. Siden det vanligvis sparkes fra 35-yardlinjen gir dette følgende 2 muligheter:

  • Om ballen gikk ut på det mottakende lagets 31-yardlinje eller før, velger de å få ballen 5 yards fra der den gikk ut, altså minimum fra egen 36-yardlinje.
  • Om ballen gikk ut lenger ned enn på det mottakende lagets 30-yardlinje velger de å få ballen 30 yards fra der det ble sparket, altså på egen 35-yardlinje.
Åpenbart, eller nei, det var det ikke

Tjuvstart (på det angripende laget) er vel alltid åpenbart at forsvarslaget aksepterer straffen på, er det ikke det da? Man ser jo aldri at dommere spør forsvarslaget om de vil akseptere den straffen.
Men er det egentlig alltid slik? Finnes det situasjoner hvor forsvarslaget faktisk kan tenke seg å avslå straffen? Prøv og kom på noen før du leser videre.

På følgende situasjoner kan det tenkes at de velger å avslå straffen:

  • På et field goal-forsøk. Hvis ballen ligger ut mot hash’en og er ganske nærme målsonen kan det være ønskelig for det angripende laget å få flyttet ballen lenger bakover slik at vinkelen blir bedre for sparkeren. Dermed kan det også hende at de med vilje gjør en tjuvstart, en innbyttefeil, eller en forsinkelse av spillet.
    Det samme gjelder på ekstrapoengforsøk.
  • Når det angripende laget må punte. De er for langt unna for å prøve et field goal, men såpass nærme at sjansen er stor for at det blir en touchback. Ved å prøve å komme seg litt tilbake kan det blir enklere å få ballen død nære mållinjen til det forsvarende laget.

Å tenke over at man må spørre det forsvarende laget om de vil akseptere eller avslå en straff, som man anser som åpenbart at de vil akseptere i absolutt flesteparten av tilfellene, i noen spesielle tilfeller er ikke alltid like lett å huske på under kampen.

Legg inn en kommentar